Kunne dette skjedd i Norge? Frustrasjonen brer seg, hatet vokser, følelsen av maktesløshet og en ukontrolerbar tilværelse hersker. Jeg tenker på skytedramaet i finland. Selvsagt kan slikt skje her, og det kommer sikkert til å gjøre det… Vi lever i en ganske brutal hverdag, og det er ikke alltid lett å vokse opp. Noen har i tillegg ganske dårlig grunnlag, det være oppvekst, uheldige omgivelser eller kanskje genetiske hindre. Barn kan være slemme mot hverandre, og mange opplever sin første skoledag som en trist dag. Noen kommer rett og slett veldig uheldig inn i livets løp. På tross av ppt tjeneste og det psykiske helsevesenet i norge, lider mange under av å ikke bli sett og ikke få den hjelpen de kanskje så sårt roper etter. De verste tilfellene kommer fremst, og de andre blir ofte glemt. Jeg tror at det finnes en grense for hva mennesker kan tåle, har man oddsen imot seg fra man lærer å krype, er det ikke lett å gjøre suksess. Idag forventes det at man skal ta utdanning, være sosial, være velykket, eie hus (banken sitt – lån over pipa), volvo i garasjen, og halvannen hund og trekvarts barn osv. Det er desverre liten fokus på menneskets følelsesliv, retten til å føle angst, retten til å være frustrert og sliten. Har du en dårlig dag, legg den igjen under hodeputa, vi har ikke plass til dårlige dager. Er det rart ungdommen blir frustrert? I tillegg skal man passe inn i en bestemt størelse og være trendy og vakker og attraktativ – all the time, every day. Ikke rart mange faller utenfor disse vellykkede profilene. Heldigvis er mange sterke, de karer seg frem og bevarer troen på lykke.  De som ikke klarer det,…vel, de er der. Også har vi siste desperate gruppen. De som dyrker et hat mot denne normen, denne støpeformen de på ingen måte passer inn under. Vi vet ikke alltid om dem, men de er der. Mange gjør ikke noe ut av hatet sitt, de bare bærer det som en tung og dyster byrde. Til sist har vi de som gjør noe med det….og utfallet er skrekkelig og fatalt! Det finnes ingen ord, ingen unskyldning og ingen trøst. Det eneste vi vet, er at systemet ikke er bra nok. I etterkant sier man nesten alltid at man skulle sett signalene lenge før…men det var aldri ressurser nok. Lærere, helsevesen, støtteaparater, familie og venner. Hvor er bristen? Hvem har sett det, men ikke hatt tid og mulighet til å gjøre noe? Det er umulig å klandre noen. Alle er skadelidende under slike fall. Antagelig vil vi aldri se et samfunn som er rustet nok til å hindre slikt i å skje, det er rett og slett ikke mulig å fylle alle hull. Likevel mener jeg fullt ut at psykiatrien er noe som bør legges mye mer vekt på både i norge og utland. Norge er et velstående land, og vi har det relativt godt velferdsmessig, men psykisk helse blant folk tar ikke hensyn til slike forhold. De som sliter psykisk bør oppdages tidlig og få den støttet og hjelpen de trenger, skal det være minste håp for fremtiden. Skal man være rustet til den harde hverdag, bli ressurssterke mennesker, er nummer en at man har balanse i sin indre mentalitet. Ofte oppdages psykisk ubalanse mange år for sent…og ja, for sent. Rusmisbruk, alkoholisme, vold i hjemmene, blind vold, drap…tenk om alt kan hindres på et tidlig tidspunkt?? Er et barn sint og frustrert, kanskje det ligger noe bak? Er et barn urolig i klasserommet, kanskje er det ikke alltid adhd, kanskje det er noe ikke barnet forteller,..kan fortelle. Barn som tvinges til å bevare mørke familiehemmeligheter, det finnes en drøss av dem. Det jeg prøver å si er vel nettopp at mye bør gjøres på et tidlig tidspunkt. Det er en grunn til at nettopp skoleelever nå gjør slike ting. Det er snakk om mørke, desperate skjebner som muligens aldri har fått en sjans i livet, aldri blitt hørt i sin desperasjon. Ja, slikt kan og skje i Norge. La oss håpe at dette var siste gang vi får en slik nyhet servert….men realiteten er nok sannsynligvis noe annet. All sympati til de pårørende, familie, venner og de som ellers føler seg rystet. Verden er brutal, la oss alle gjøre vårt bidrag, se de som trenger hjelp, snakke med de som gråter, er sinte, se utenfor vår egen hektiske hverdag. Vi har alle et medmenneskelig ansvar. Ofte er en nok, en som lytter og forstår, men finnes det ingen, kan hverdagen bli mørk og håpløs…