Søndag formiddag 25 juli forlater en 82 år gammel mann vår klode, det siste åndedraget trekkes. Han etterlater seg tre barn, fem barnebarn og to olderbarn, samt en kone. Jeg er ett av barnebarna. Og det jeg trodde skulle føles som en helt naturlig del av livet, føles som alt annet. Faktumet er at det nærmest treffer meg som et sjokk. Et menneske som alltid har vært min gamle bestefar, som alltid har eksistert for meg, er nå ikke mer her. Og først nå begynner jeg virkelig å fundere på hvem denne personen egentlig var, mer enn bare min morfar. En ung gutt som kaster seg ut i livet, og seiler mot nye horisonter. Gamle historier fra sør Amerika dukker opp i mitt minne. Barndom legger han bak seg, og foran ligger fremtiden. Man er udødelig på dette tidspunkt, og livet trekkes inn i lungene. En mann vakker som få. Jeg har sett bildene, men aldri helt forstått at den unge mannen også var min bestefar.  Deretter kommer kjærlighet og røttene settes, nå tilbake i Norge. Arbeidsdager lange, kroppen tæres. Barn kommer til verden og slekten føres slik videre. Stolt murer han hus til sin familie. Her bor han til sine siste dager. Slekten vokser og nye familier stiftes. Huset ser barenbarn og olderbarn, og gamle far har alltid et fokus på å samle oss alle. Mat og desserter og kaker, ingen får lov til å reise hjem uten full mage. En rosehage tar og form på et tidspunkt og snart er det dette som opptar tiden til en nå pensjonert mann. Min bestefar kunne alle rosenavnene på latin, og det som da var en lang og kjedelig affære, er nå gode minner om en engasjert gammel mann. Duften av roser gir nå gode minner. Duften av grillmat og minnet om sommere på Våkemark. Med årene ser vi en mann stadig bli eldre, og man innser hva som venter. Det uungåelig, snart er han borte. Man tror man er forberedt. Men døden er ikke noe man kan forberede seg på, smertene er stadig like overveldende. Døden slår til som det mest meningsløse på jord. En følelse av tomhet fyller rommet, men hodet er fullt av uvante tanker. Tanker om livet, om døden og alt der  i mellom. En familie i sorg sitter tilbake, en begravelse i vente. En gammel mann på 82 år har gått bort – alt for tidlig. For livet går brutalt fort, og tiden kan aldri stilles tilbake. Det siste året snakker bestefar stadig om barndom og ungdom. Noe han aldri tidligere har gjort. Han ønsker å starte på nytt, han er ikke klar for alderdom og død. Er man noen gang klar for det? Oppleves det av noen som en naturlig del av livets gang? Jeg tror sjeldent det er tilfellet. Mennesket skal leve, det skal ikke dø. For hva skjer da? Hva var meningen med dette liv. En familie som føres videre, de små barna? Jeg tenker stadig på hvem min bestefar egentlig var. Hva hans tanker var og hans følelser. Som en av den eldre generasjonen, var følelser noe han sjeldent uttrykte, med untak av nettopp de siste årene. Da kunne han bli lett berørlig og vemodig. Han viste glede ved å ha mennesker rundt seg på en helt ny måte. Mitt siste minne av bestefar var fra hans bursdag i sommer. Våte øyne da vi sang bursdagssangen for ham, og et inderlig ønske om at ingen måtte dra hjem før sent på kveld. Beina slengt på bordet som en ungdom nærmest. Han virket faktisk lykkelig. Jeg er glad dette ble mitt siste minne. Likevel føles det som en inderlig sorg at et menneske har forlatt oss. Tårer og latter treffer meg, jeg veksler mellom anger for alt jeg ikke fikk sagt og gjort og glede ved de fine øyeblikkene som var. Noen stunder føles jeg utrøstelig og andre stunder glemmer jeg helt tid og sted og hva som har hendt. Livet virker totalt meningsløst, samtidig som jeg får en ny glød for livet og tenker at jeg må leve det fult og helt ut. Døden bringer mange motsettende tanker og følelser. Og på en måte tenker jeg at jeg innerst inne har et lite håp og at han sitter der et sted og ser ned på oss, kanskje litt trist over å se vår sorg, men kanskje og litt lettet over å se vårt savn og vår kjærlighet. Den gamle mannen, den unge gutten, den flittige ektemann og far og den store personligheten han faktisk var, min bestefar, Hans Ahlsen. Vi glemmer-deg-ei…

“Forglem-meg-ei” (til minne om min bestefar), kull på akvarell ark, A3, Trine Svendberg 2010