Har en tilbakevendende drøm. Har hatt den siden jeg ikke kan huske, det vil si lenge. Det er rett og slett mitt mareritt. Og jeg lurer på hva det kommer av at nettopp dette scenarioet ser ut til å forfølge meg i drømmene gjennom livet mitt. Drømmen er like enkel som den er grusom, og jeg er redd den en dag skal gjøre meg gal eller gi meg hjertestans. Jeg vet jeg er våken, jeg vet jeg kan stå opp, men kroppen vil ikke, lemmene er døde. Hjernen skriker at jeg skal bevege meg, reise meg og være våken igjen, men noe har skjedd, det går rett og slett ikke. Så av alle mine tankers krefter prøver jeg å flytte en finger, slå en arm, snu min kropp, sette i et rop om hjelp. Men kroppen er og blir død. Slik føler jeg at jeg ligger i timesvis, før jeg til slutt innser at noe er galt, noe har hendt med meg og jeg vil aldri mer være som før. Likevel er det noe i meg som gjør at jeg ikke stopper, så jeg fortsetter og fortsetter og fortsette, en slags evig kamp om å sende signaler fra hjernen til kroppen om at nå må du våkne, nå vi komme oss av sted. Noen ganger hører jeg kjente mennesker i rommet, og jeg gråter etter at de skal se meg og hjelpe meg. Jeg prøver å gripe etter de, presse ut et pip om nåde. Men de hverken ser eller hører annet enn at jeg ligger og sover. De ser ikke min fotvilelse og desperasjon. Time etter time føles det som kampen holder på. Håp blir til sorg og sorg blir til sinne og slik fortsetter. Varmen sprer seg i kroppen og hodet mitt arbeider nå helt på de siste kreftene for å sende det ene signalet som får et ben til å sparke. Noen ganger kan jeg og se det som er rundt meg, dette gjør nesten desperasjonen sterkere.Det som før var en selvfølge, den levende kropp, er nå borte.

Også lurer jeg, hva betyr dette… For denne drøm, så enkel som den enn høres ut, har blitt min forbannelse. Jeg virkelig hater å falle inn i denne søvnen og oppleve dette mareritt, men stadig dukker det opp, mitt mareritt. Er det et tegn på at man bør begynne å verdsette de små ting, og ikke klage over det ubetydelige pisset man ellers brokker seg over? At vi har en kropp, et hode, en motorikk, en egen vilje, en frihet, en tanke, en følelse. At man har evnen til å se vakre ting, høre en vakker tone, smake det søte livet på tungen, kjenne det myke under fingertuppene. Det er så mye der, så mange inntrykk, så mye levende som omgir oss. Det å skulle miste alt dette, er en utenkelighet, men det er ikke en menneskerett, det er et privileium vi har glemt bort. Kanskje har drømmen min nettopp dette budskapet, ta deg sammen, for som Lennon sa: Life is what happens to you while you’re busy making other plans. Vi må se og føle, smake og hyle, danse for de gavene livet har gitt oss, vår kropp, våre sanser, alt det vakre, alt det gode. Jeg våkner med et gjisp etter livet ut av mitt mareritt, hendene skjelver nærmest i kramper etter å få røre på seg, og det tar en liten stund før jeg forstår at det bare var en drøm, denne gang også, men det setter alltid litt spor i meg, og jeg undres…

Bilde øverst til venstre: Befrielsen av Trine Svendberg. Bilde nederst til høyre Le Sommeil (sleep) av Salvador Dali