Våknet opp, kjempet på de alt for trange buksene. Hvorfor kjøpe for små klær og for små sko? Er det en kvinneforstyrrelse man sjeldent snakker om… Med stive bein og rotete hår ned trappen og enda en trapp – helt ned til dit det alt skjer. Der jeg i timer jobber meg gjennom ideene, gjennom transen. Gårsdagens magi står for meg og kroppen faller ned på en stol. Får se den i dagens lys. Det er som  å åpne en gave. Hva venter. Gårsdagens økt varte  i fem timer og hodet husker knapt utfallet. Men her står hun, klar for signering og klar for ramme. Nok et barn, nok en underlig glede. Rommet er fylt av den kjente lukten – oljen. Penselen gjennom mange år er offisielt slitt ut. Hva skjedde i går? Hva har jeg gjort med min stakkar pensel. Den ser gammel og sliten ut, den har gjort sin nytte. Siste økt fikk vente lenge på seg. Frem og tilbake har jeg tenkt på farge for bakgrunnen. Det som binder det hele sammen og forsterker det som forsterkes skal. Bakgrunnen, kanskje det aller viktigste med hele bildet. Valget falt på den mørke nattehimmelen. Blått i magi som deretter ebber ut i tomt intet, det sorte og mystiske. Visjonen for bildet ble oppfylt. Skikkelsen får stikke seg frem og skinne. Den grønne hatten får dominere, mens det røde treet skaper en kuriositet. Jeg er fornøyd. Det er slik jeg ønsket det. Enkelt, men likevel en del av fantasien. Bildet forlates i kjellerens atelier og håret ryddes, kroppen fores, bildet tørker. Timer går og sinnet slår seg til ro med det ferdige resultat. En indre ro stiger. Det er en lettelse på et vis. Og et godt minne av prossessen. Fødselen ble denne gang akompagnert av mange, Sting, Roy Orbinson, Dire Straits, Sarah Brightman, Lenny Kravitz og ikke minst noen dråper av den klemte drue. En siste fotoseanse og bildet havner her. Snart skal det taes ned og nytt blankt lerett skal få meg til å svette, til å dra i hår, til å fylles av en galskapens glede.

Tittel ikke satt, olje på lerret, 90*70cm, 2009, Trine Svendberg