Påsken nærmer seg en slutt, alle påskeharer og påskekyllinger og påskeegg finner veien tilbake til dit de kom fra.  Ferien pakkes bort og hverdagen skal snart omfavne meg. Jeg har som alltid ikke gjort så mye som jeg ønsket, men hvorfor plage seg selv med det. I såfall vil man alltid henge etter og aldri være fornøyd med bruken av tid. Påsken har hatt sol og lange dager. Vi har gitt gangen vår en helt ny farge og det lukter fortsatt litt maling i huset. Tegninger har dukket opp og lange morgener i senga har gitt kroppen en uthvilt glans. Det er fortsatt to dager igjen, men siden det er søndag i dag føles det likevel som om det hele er over…gammel vane er vond å vende. Jeg har en del ettertanker etter denne påske. Ting i livet jeg vet jeg må gjøre noe med. Skal ikke gå nærmere inn på det, men går ut av denne høytiden med mange tanker som nærmest har slått krøll i hodet. Vi har vel alle noe å jobbe med, og fridager er gjerne opphavet for oppgjør med tilværelsen. Mange stemmer, et hode. Et hode, mange følelser. Idag har jeg kledd meg i rosa. Ikke fordi jeg liker rosa, men fordi det er en glad-farge og fordi våren ser ut til å kommet for å bli. Fargenes påvirkiningkraft. Inattt drømte jeg fryktelig mye rart. jeg hadde mareritt og jeg våknet. Jeg drømte ting som ikke ga mening, men som likevel rystet meg. Jeg er ingen drømmetyder, men enkelte drømmer krever en forklaring på et vis. Hvorfor… Jeg drømmer ikke nå, jeg er våken. Jeg prøver å kartlegge hvordan dagen skal se ut. Været innsisterer på at man skal finne på noe ute. Rake gården, gå tur eller liknende. Jeg kan tegne og male – det er en inneaktivitet for så vidt. Jeg kan se en vakker film – midt på dagen. Eller jeg kan sitte her og fundere over hva jeg skal gjøre mens jeg skriver dette innlegg.  Skal vi se på solen i mens…?