I vinden fra palmene kjennes varmen fra underlaget. De greske steinene stiger sakte opp i grader og solen er stor. Den er het. Sortkleddemenn og bittesmåkoner. Øyne store og brune som nøtter stirrer i det du passer. Lette klær og svetteperler som lett tørkes bort, for så å gjennoppstå. Kirkeklokker ringer, klokken går. Toner fra munnspill nærmer din hørsel. En gjenkjennelig melodi du bare ikke kan finne på tungen. Tramper i takt og knipser en finger. Smilet strekkes ut, du blir glad, men vet ikke hvorfor. Kan ikke sette fingeren på det. Melodi blir sang og musikk. Små barn danser i skyggen. Krusifikser og hvite kalkbygg er det øyet registrer. Håret strykes bort fra pannen, den er våt. Klær fester seg til kroppen. Det er deilig. Du ønsker å være i solen, bli som solen. Du stråler i dens varme. Sanden fyker langs bakken. En hindring ber deg gå rundt. En mann med bøyd hatt kikker opp. Men du passerer, uten å se. Toner fra munnspill endrer melodi. Denne kjenner du…hva var det den het. Melankolien strømmer i deg – “BangBang”. Hjertet river i deg og du vet ikke hvorfor, men i dagens glede ønsker du brått å gråte. Puster dypt, snur deg om. Et lite øyeblikk fester seg i deg, og du glemmer det aldri. Men hva var det som skjedde? Menneskene forsvinner inn i de hvite veggene og din vandring tar snart slutt. Toner fra munnspill blir alt svakere, og til slutt er de brått helt vekk. Svetten tørkes vekk, sommerklær blir vinterklær. Den greske tur er blott historie, men øyeblikket forsvinner aldri. Og en fornemmelse av å ha gått glipp av noe banker.

Den bøyde hatten trer igjen ut av veggen og lar tonene strømme gjennom gatene. Den dag som forrige dag, og sikkert dagen etter dagen. Svetten renner ned langs øynene. Mennesker går forbi. De er lettkledd. Vinden griper tak i deres hår. De smiler. De går rundt ham i sirkel. Men de lytter. Og igjen lar gatemusikkanten melankolien fylle luften og fylle menneskene – “BangBang“. Griper etter dem og river deres indre. Og menneskene stopper opp, for så å gå videre – igjen.

“Greske stemninger”, kull på akvarellark, A3, 2008, Trine Svendberg