Category Archives: Ukategorisert

Livets flyt/kulens bane

Så er det her igjen, det kommer som det kommer. En ball snurrer i luften, men den kommer aldri ned, den kjemper mot lovene om tyngdekraft, som jeg stadig bekjemper samfunnets forventninger. En magi vi alle søker, men som bløffer oss og vi ignorer ved dets tilstedeværelse. Magien sprer seg i luften, og vi vil så gjerne se den, men vi tør ikke. Vi vet ikke hvordan å forholde seg til! I et basseng av vann flyter vi rundt, i oss selv og rundt hverandre. Våre kroppsvesker blandes, og det føles naturlig. Våre kropper streifer, men det er godt. En etterlengtet nærhet, mellom deg og meg, mellom mennesker. Vi snakker. Og kanskje vi forbauses. Vår samtale, en etterlengtet dialog. Vannet renner bort, og slik gjør og vårt vennskap. Som i en opera går livet dramatisk videre. Ballonger omringer oss, og vi danser. Vakker musikk fyller rommet og vi lar oss gli med. Gripes av minuttet, våre puster forenes og jeg glir inn i deg, vi blir ett. Varmen omringer oss, men kommer og fra oss. Vi ler og vi lever. Vi deler dette øyeblikk! Kroppen slipper ut dråper av glede, og den blandes med din. Virkelighet står stille. Ballongen sprekker og det hele er over!

Kulens bane, kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2009

Kontakt meg – trøbel

Har oppdaget en feil på Kontakt meg linken. De som eventuelt har prøvd å kontakte meg via denne i det siste, har derfor ikke kommet frem. Endringer er gjort, det finnes nå i stedet en link til min mail adresse, samt tlf nr. Det nye året har brakt med seg en kjedelig forkjølelse for min del, men dagen er og blitt brukt til planleggingen av nye kulltegninger. Jeg er og svært usikker på hvordan ordet trøbel staves. Er det dobbelt b, eller ikke, ser rart ut uansett. Men som sagt, bilder er under prosess, og 2010 vil helt sikkert frembringe mye nytt og spennende! Fortsettelse følger (med andre ord)!

Post nr hundre og årets siste bilder

Det drar seg mot slutten av dette år, og ute har rakettene begynt å salutere det som snart skal komme, 2010. En vemodig feststemning dekker landet og abba synger året ut…eller inn, ettersom hvordan man ser det. Min side her på nett feirer med dette sitt hundrede innlegg. Gratulerer for det! Noen har vært bra, noen har haltet, noen har prydet mine bilder, andre stått nakne, de er alle en del av min verden og innerste tanker, kanskje også dine? Med dette legger jeg og ut de nyeste verkene mine her på siden. Jeg ser at streken stadig endrer seg, og på like måte også temaene. Uten endringer hadde det bitt kjedelig. Jeg er ingen kvinne av naturen, men likevel har den nå fått prege enkelte av bildene mine i utgangen av dette året. Det samme har feminisme og kjærlighet. Melankolien ligger alltid dog til grunn. Produktivetiten har fått stråle, og et par oljemaleier er og på vei, må de bare bli fullført… Enkelte dager lar det seg vente, motivasjonen uteblir. Andre dager strømmer den. Vi trenger alle en drivkraft. For meg er det salget av et bilde, ventetiden før en utstilling, men som regel avhenger det av sinnet og stemningen, enten den er tung og trist eller glad og oppløftende. I tillegg må noe inspirere. Det kan være en person man har møtt, en sang man har hørt, et avisutklipp man har sett eller bare et enkelt inntrykk i løpet av dagen. Må det nye året inneholde mange av disse og så mye mer. Ute er det mørkt, det er sort, og det er bitende kaldt. Men her inne er det varmt. Bretter opp ermene og gjør klar for det nye året, ønsker alle de som har fulgt med på siden min et fantastisk godt nytt år! Håper vi og kan følges inn i det nye året. Ta en kikk på de seneste verkene mine, og kontakt meg gjerne for mer informasjon! Ellers sier jeg bare; SKÅL!

Rødvinens ballade, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-

Buede kanalers makt, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg, -1700,-

Virkeligheten og dens rare puss

Picture 275

En reise gjennom hverdagen, mange små øyeblikk knyttet til en helhet. Mange inntrykk glemmes, noen få følger evigheten. Tilfeldige mennesker dukker opp for ditt åsyn, dere møtes, dere kommuniserer og dere går til hvert deres. Sansene danser sin egen dans, og enkelte dufter vekker minner fra tidligere tider – en bestemors nystekte bakst, en tur til en annen by, en krangel du vil glemme. Farger danner former og former skaper ilusjon av kjente elementer. Alt dreier seg om det opplærte og hodet ønsker å se det den alltid har sett. Det underlige går ofte hus forbi – der er ingen gjenkjenningsfaktor. Mønster danner vår hverdag og kun få sekunder gir nye sannheter, de andre føyer inn i rekken av gamle, av tidligere liv. Nye skjebner gir et kortvarig minne. Neste dag er de kun fremmede igjen. En verden full av mennesker, en verden full av fremmede. Noen få, noen kjære – de kjente. Ansikter smiler til deg, de har sett deg før. Et hjem er der smilene føles varme. Palmer og varme vinder er kortvarig glede, der de fremmede fjes råder. Et hjem der livet deles, der tanker får flyte og ta i hverandre. Meninger ytres, gode som dårlige, folk som bryr seg. Hodet har kontakt med kropp, og kropp er festet til jorden. De døde elementer danner et inntrykk av varme og av trygghet, de døde elementer som til enhver tid har gitt et inntrykk, en kjent omgivelse. Verden kan utforskes, den kan pløyes og rønkes. Spenning og glede danner med blandet frykt en helhet av oppdagelse. Men til sist vender reisen hjem, og det hele danner vage minner av et annet sted, et sted der andre hører hjemme. Verdener som stadig drives frem, av mennesker. Skjebner som tilhører verdener. Verdener som ikke er din, og aldri har vært. “Home is where the heart is” – mennesker skaper trygghet, mennesker skaper varme. En varme som overgår fysiske lover. Verden på ditt hode, en snurr av inntrykk. Man går seg lett bort, man glemmer det som viktig er og dveler over meningsløse utsagn og opplevelser. Alt det som fyller dagen. En kunst å dele det inn i mer og mindre betydningsfulle biter av din virkelighet. Ta vare på det som bygger opp og huske at alt annet er forbigående. Til syvende og sist finnes to essensielle faktum: Du er HER! Og DU er det eneste konstante i dette øyeblikk i denne stund. Alt annet rundt deg er fobigående, men du i ditt liv består. Du tar med deg kroppen din videre til neste sekund og neste lokasjon, men du vil alltid være der med deg selv. Og du er faktisk alltid her og nå.  Verden den går rundt og rundt. Noen ganger ligger den og gynger på ditt hodet, skaper hodebry og bekymringer, andre ganger gynger dere i takt og du ser og føler underlige og fantastiske nye biter av helheten. Etter en lang dag, trenger kroppen hvile. Du tar steget fra virkeligheten og inn i drømmenes sfære. Der du blander inn biter fra dagen og biter fra fantasien. Fantasivesener dukker opp og opptrer med kjente omgivelser, dine drømmer virkeliggjøres og din største frykt må overvinnes. Og imens fortsetter verden utenfor ditt rom, og en ny dag gjør seg klar for at du skal stå opp.

 “Verden på hodet 1”, kull på akvarellark, A3, 2009 -pris: 1.700,-

Tid for jul – og nye vendinger

Julen! Julen! Julen den er her… Jul i hår og jul i lår. I år kom den ikke hardt og brutalt som den pleier – den mer snek seg på, som en skygge, en snik. Fanteri. Det er helt greit på dette viset. Ute råder mørket, men det snur snart igjen, snøen kommer antakelig og dekker bakken med melishvit kulde. Kokain? Nei, det er i Karl Johan det. Det er guffent ute. Det er ikke vinter helt ennå, det er guffent. Heller hvit plen og bitende kulde, enn guff! Men i det hele gufne bildet, dukker små lysglimt opp. Det varmer en kunstners hjerte, og gløden oppstår for nye verk, nye vennskap og nye fremtidsvisjoner. Det brenner i tusen lys og peisen varmer. Det kjennes overraskende godt. En nyvunnet optimisme som ofte er ønsket, men sjeldent opptrer. 4.desember. Julen teller ned, og desember er slik en underlig og bisarr måned – ventetiden på et vis. Hva er det de venter på? En tid med glede og samvær. En tid for pakker, mange pakker. Juletre og nisser, Tv-kavalkaden står på repeat. Det er et slags programert dejavu som ingen ønsker seg ut av – nesten. Julen skjuler sin melankoli under kåpen, og vi feier vekk alle de som sliter. Julen er tiden for glede og latter. Vi trenger en god latter, men bismaken er der! Jeg elsker julen! Nei, jeg gjør nok ikke det. Aksepterer er mer korrekt. Julen trenger ikke være et glansbilde, den er faktisk det for svært få. Bryter man den ned i deler tror jeg den er letter å håndtere: 1.del: folk man er glad i. 2.del: god mat (skal aldri undervurderes)(burde kanskje vært 1.del?). 3.del: vin og øl og alkohol og ikke minst fyll (kan gå galt). 4.del: gaver (er litt delt på denne). 5.del: fri fra jobb (burde jo helt klart vært 1.del). 6.del: pynte seg (noen hater det, andre liker det). 7.del. nisser (?). Har sikkert glemt masse og listen kunne blitt lang. Men noen ganger gir julen noe mer mening om man setter den i fragmenter og ikke tar den overveldende og totalt julerøde helheten.

Men så er det altså desember, og det er kanskje en litt glemt måned. For desember er jo bare jul, og ikke egentlig en selvstendig og stolt måned. Den rammes av fuktige julebord og slik fortsetter visen. Desember består av sine 31 dager og de kan og brukes – til annet enn julen. Men med ny utstilling i april, har jeg nå et mål og en mening, jeg skal male, jeg skal tegne. Så får julen gjerne komme og strø sitt magiske lykkepulver over norge – kokain? Nei, det var i Karl Johan det. Nei, et slikt lykkepulver som i Peter Pan, eller hva det nå er. Jeg skal iallfall jobbe mot et nytt mål, en ny lokasjon for våre barn, våre bilder. Gamle byens Biengård (eller noe slikt) skal prydes og Gamle Byens besøkere skal sette på kunstbrillene og investere, om de vil. Hvis ikke lar de vær. Jeg skal uansett gjøre min del av avtalen. Julen er her og den skal neppe få prege mine bilder, men den skal få ligge i bakgrunnen, som en skygge av røde luer og hvite vinger.

Jeg forstår så lite av det som blir sagt

Picture 272Forstår så lite av det som blir sagt. Individer som kjemper livets kamp – og lille jeg. En stjerne blant millioner, et menneske på jord. Kvelden er mørk og den er ny, gårsdagen gammel, morgendagen ennå ikke opplevd. Åpner munnen og lar pusten sive ut, det kommer ingen lyd – det trengs ikke, for jeg er alene i huset. Ord er ofte svært overflødig, da spesielt om de ropes. En verden full av mennesker – og min egen lille verden midt i det hele. Slik kjenns det gjerne. Man opplever to virkeligheter; den man deler med andre, og den man holder for seg selv. Den indre dialog om du vil kalle. Det kan være vanskelig å vite hvem av de man skal la dominere. Stunder som denne her. Stumme vegger og kaldt gulv. Knitring i ved som brenner og varmer. Eget åndedrag og friheten. Forstår så lite av det som blir sagt. Kan vi mennesker være så ulike, men samtidig så fascinerende like… Ord som veksles, men som og parallelt passerer hverandre. De møtes ikke, og igjen står forvirringen. Stunder som den her. Vi søker alle hverandre, vi hater hverandre og vi elsker hverandre. Søker etter noen som kan følge med, noen som kan si kloke ord. Latter med tårer. Bitterhet varer lenger enn glede, og det kan virke enklere å såre enn å glede. Så kommer de glade stunder. Og igjen føles det enkelt. Dette er ikke en slik stund. Forstår så lite av det som blir sagt. Blir nesten fascinert av det faktum. En ensom vandring kan virke som en god løsning, men en verden uten selskap er ensommere enn det å ikke forstå. Så får man kanskje innse at man kan ikke forstå alt det som blir sagt eller gjort. Oftest forstår jeg ikke engang det jeg selv sier eller gjør – men jeg gjør det likevel. Denne stund, denne kveld, mørke vinduer og det blafrende lys av stearin på bordet. Verden oppleves i de mange hjem og de mange sinn, men her i stuen oppleves kun min egen virkelighet – parallelt med at du opplever din virkelighet, i din stue denne kveld.

Den underlige helhet, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg

Dasspapir en søndag i oktober

Et par står i kassa på butikken. Det er lørdag efta og kørja er fyllt av bare unødvendigheter. De diskuterer hvorvidt de skal handle femti ruller med dasspapir. Den store plakaten viser en sum, og diskusjonen går ut på om det egentlig er billig eller lureri. Hva faen er meterprisen når du bare skal handle seks ruller? Jeg kikker bort på dagens avisoverskrifter, og tenker at det unge paret er totalt patetiske. Paret er oss. Og vi driter i hele dasspapirinnkjøpet. Idag er vi tomme for dasspapir. Og jeg lurer fortsatt litt på hva meterprisen er for dasspapir. Timene går og går. Bøssene går fra dør til dør denne dag. Og jeg fant frem de to største myntene jeg hadde. Nå vandrer de videre. Til din dør. Jeg vil se en god matine, men den går ikke. Den gode film dukker gjerne opp når du minst aner det. Og du dras inn i en fortelling du ikke var forberedt på. Den gode film dukker aldri opp når du planlegger den. Det er en del av moroa. De små øyeblikk man har behov for uteblir. Men andre tilstander oppstår og livet bærer deg videre. Skygger er alt vi legger bak oss og hvert sekund gir deg nye erfaringer. Vi er ikke lenger paret i kassa, eller de som mangler dasspapir. Natten er like rundt hjørnet, som en ny dag forbereder seg. Gråten som presset på igår, er imorgen helt glemt. Men nået er det som gjelder. Stunden. Pusten. En søndag i oktober…

Oppfølging av Ari Behns utspill

Skrev nylig om Ari Behns sjokkintervju, som igrunn viste seg å være et godt klippestykke fra de store medienes side. For oss som tok tiden til å lese det fulle og hele Massiv intervjuet, vet vi og at det var et åpenhjertet intervju fullt av menneskelige faktorer. Som forventet har vi nå fått bekreftet intevjuets effekt. P4 nyhetene kunne i dag ta opp tematikken rundt dagens manglende fokus på psykisk helse. Det nevnes fastlegenes manglende evne til å bry seg om pasientenes mentale form. I tillegg kritiseres det at depresjoner i dag stort sett møtes med piller og sykemelding. Samtaleterapi, som overlegent regnes som den beste behandlingsform, er derimot sjeldent et tilbud som gis – grunnet kommunenes økonomi. Utfallet er at de som har råd til å selv å betale terapi gjør det – er de tøffe nok, noen heldige dopes ned og tas ut av jobb, resten fortsetter i ensomhet. At depresjonen kan forverres etter avslaget, er nærliggende å tenke. Dagens psykiske helsevesen gir et tilbud til de som enten skriker høyest, har gjort noe kriminelt eller virkelig faller utenfor. De beskjedne som roper i det stille, skyves til side. De klarer seg – enn så lenge. Dette er ikke bra nok! Og sykemeldinger er vel dyrere totalt sett enn opprustingen av mental helse i Norge? Vel, hadde ikke tenkt til å messe rundt dette for lenge. Men syns det er gledelig at Ari Behns utsagn gjør sin nytte, nemlig å sette dagslys på depresjon i samfunnet og mulige løsninger.