Født og oppvokst i den vakre festningsbyen Halden. Har bodd seks år i Fredrikstad, men har nå bosatt meg i hovedstaden, nærmere bestemt på yrende Grünerløkka. Har levd på denne jord siden en kald vinterdag i 1984, og har siden det opplevd mange både varme og kalde dager.
Tegne og male begynte jeg tidlig med, og selv om det har blitt både høyskole og diverse kurs innenfor faget, er det meste lært over det blanke lerett i stille stunder – alene. Dette tror jeg enhver kunstner og kan kjenne seg igjen i. Jeg avbilder stort sett mennesker. Det gir meg mest mening. Sinnstemninger får og spille en vesentlig rolle, nerven, skjebnen og ikke minst kanskje fellesskjebnen! Bildene mine er ofte ensomme. Men jeg liker og å legge igjen en liten aning av fred og harmoni i de ensomme uttrykk. Kanskje en slags bekreftelse på at det også er greit å føle på ensomheten. Jeg tegner i myke former. Lar meg gjerne inspirere av Art Nouveaus vakre buede kanaler – gjerne i form av en kvinnes hofte, bryst eller myke ansikt. I de lyse stunder lar jeg og kjærligheten nå frem til de tomme ark. En vakker tone fyller rommet. Musikk er alltid en del av mitt arbeide, det ligger i bakgrunnen.
Jeg maler med olje – på alt større og større formater. Gjerne så store at jeg nesten kan krype inn i de og gjemme meg i de. Jeg bruker klassiske farger og blander de ut minst mulig. Kunstnere som Picasso, Schiele, Dali, Munch, Van Gogh, Frida Kahlo, Modigliani (takk Cecilia) og så mange flere er blant mine kilder til inspirasjon. En felles nevner for disse er kanskje nettopp menneskeskjebnen. Dagens industrielle kunst forstår jeg ikke. Den gir ikke mening. Føl dere fri til å forklare meg!
Når jeg ikke griper etter penselen, får kullet ta over. Jeg tegner i A3 formater, og leker meg med kullets fantastiske evne til å skape skygger, skarphet, mykhet og flotte impulsive restultater. Kullet føler jeg er min oppfinnelse. Jeg har greid å finne min helt egne stil og måte å utnytte det på. Det er impulsivt, det er givende og det er totalt uforutsigbart.
Å være kunstner er ikke noe man blir, det er noe man er. Det påvirker hele tankegangen og i hvilken retning blodet skal pumpe. Jeg ser stadig i former, i farger, i komposisjoner. Jeg elsker å tenke slik, en helt egen måte å utforske vår lille klode på. Men kunstneren er og sårbar. Følelsene sitter i det ytterste hudlaget og det blir lett kaldt. Slik må det være, skal de rette vibrasjonene få jobbe i det skapende.
Jeg liker å skrive. Ordet er som maling. I dine hender kan du sjonglere med ordene, kjenne de på tungen og kaste de utover. Jeg skal forstette å tegne og male og ikke minst skrive om det som engasjerer meg i tillegg til mine kunstneriske aktiviteter. Det er og gledelig å se at jeg etterhvert har begynt å selge flere av mine verk. De er som mine barn og tidevis derfor vanskelige å gi slipp på, men likevel er det den største glede å få oppleve at andre frydes over mine verk. Det motiverer og får meg til å gå videre!
Trines verden er ikke en selvbiografisk blogg, men et sted der jeg utfolder meg kunstnerisk både i bilde og tekst. Tekstene er stort sett skrevet som et suplement til bildene. Jeg håper likevel at noen av mine tekster kan engasjere og gripe og oppleves som selvstendige verk. Vel bekomme!