Lidenskap. Lidenskapen. Vet ikke om jeg skal sette den som en konkret eller en ukonkret…er den konstant for verdens skjebnen eller kommer den i mange former og mengder. Ikke noe ord er mer misbrukt enn ordet lidenskap. Likevel er det sjeldent man ser lidenskapen i levende personlighet ute blant folket. Men at den er der, tviler jeg ikke på. Et folk uten lidenskap er et folk uten mening. Tar vi lidenskapen fra selv det mest innesluttede, grå menneskelegemet er der intet igjen. Lidenskap kan ofte være synonymt med lengsel. Lidenskap er ofte noe man lengter og higer etter. Noe vi dagdrømmer om, fantaserer om og gjemmer oss bort i, rømningen fra virkeligheten. Jeg tror lidenskap, tross dens smertepåførsel, er en god ting, når alt summeres opp og konkluderes. Lidenskapen holder oss gående gjennom vann og ild (som man så klisjeaktig sier..) Lidenskap kommer i mange former. Lidenskap kan speiles i et vakkert familibilde, barneføtter over kalde parkettgulv, en høstkveld i skogen blant røde trær og rufsete vind, et skinnende blankt glass mørkburgunder rødvin en sen sen kveld, en sang som bringer deg tilbake i tid som får deg til å føle lykkens øyeblikk. Lidenskapen dukker opp på ulike steder hos den enkelte skjebne, og ingen kan ta den fra deg. Lidenskapen er din og opp til deg å nære. Hjertets slag, som brenner sin sti innover, helt inn i din dypeste innsjø. Kun du kjenner din lidenskap, det er en gave. Lidenskapen kommer ofte i enkle former og den er stadig en flyktig affære. Et tiendelssekund i den gamle veteranen av en bil du alltid har drømt om. Et strøk på kinnet, huden kryper inn og hår reiser seg. En vakker blomst i april måned. Danse naken i sommerens regn – vann langs ryggsøylens buede kanaler. Det ferdige produktet. Lukten av terpentin. Bunnen av flaska. Tåre på kinnet, sakte. Det slår meg at lidenskap og smerte går hånd i hånd. Voldsomme følelser som griper en, i enten den ene eller andre retningen. De gangene lidenskapen slår til i deg er veien kort til smerten og gråten. Lidenskapen er overveldende, og kanskje nettopp fordi vi stadig søker den, vil den også gripe deg og velte deg når den først opptrer. Kanskje er mennesker uten lidenskap egentlig personer som også verner seg mot smerten. Tar du imot den ene må du også akseptere den andre. Det er en risikabel affære å ta imot lidenskap. Du utsetter deg selv, blir sårbar og avkledd i din drakt av naken hud. Men likevel, har man først oppdaget lidenskap, vil man alltid søke den frem igjen. Hige etter den, savne den og be for den. Lukke øynene hardt sammen, gå på vandring i sjelen, åpne alle rom, loftet og kjelleren, plutselig, der er den. Fange den og omfavne den. Og miste den like fort som du oppdaget den. Vi ønsker, ikke alle, men det er noen av oss, å dyrke vår lidenskap, men ren lidenskap dukker kun frem når tiden er inne for det. Av alle lidenskaper står kjærligheten størst. Den er ukontrolerbar og mystifisert. Du ser den i et blikk, en bevegelse eller kanskje bare et åndedrag. Den er like vond som den er fantastisk. Sjelen får ikke puste, blodet bruser like fort som det stopper opp i årene mot kroppens senter , fingertupper blir numne, men fulle av liv. Kroppen er ikke lenger din, et kort øyeblikk har kjærligheten og kjærlighetens lidenskap tatt bolig i deg. Det er krig og fred på en gang, og du, du kan ikke annet enn å legge deg ned, la bølgen ri igjenom deg, og vente på neste besøk.

Kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, -08