Ikveld lever jeg i et vakum. Kanskje er hele verden i et vakum denne kveld, ikke vet jeg, men jeg vet at jeg befinner meg i et. Jeg skulle ønske jeg var vektløs, men min kropp er tung som bly. I hodet mitt svirrer tusen tanker, om ingenting. Jeg føler alle følelser ikveld. Det er en slitsom tilstand å befinne seg i, men samtidig liker jeg denne time. Jeg føler at jeg lever, og jeg kjenner igjen meg selv, jeg er en spaltet fugl i et bur. Jeg føler meg fanget, men vet og at jeg er friere enn de fleste. Jeg kan og jeg vil og jeg har muligheter. Men dette vakum setter meg på plass. Stopper min klokke og får meg til å vende innover, til der bare jeg kan være. Det er mørkt og hult men rommer mange kroker. Biter av et liv, av savnet etter det tapte og drømmer for fremtiden. Man venter alltid på noe, en tilstand. Man kaster bort så mange vakre dager på å lengte og glemmer å kikke seg rundt. Brått har sommeren blitt høst og livet går inn i en ny runde. Halvveis til månen er jeg vektløs. Mørket avslører mer mørke og gjemmer bort gleden. Men jeg er ikke trist, jeg er vemodig. Og det er noe helt annet… Jeg leter etter svaret på et spørsmål jeg ennå ikke har formulert, og det er nok her vakumet oppstår. Hvordan finne noe man ikke vet hva er. Tomler vi alle ute i nattens regn…eller er jeg alene? Jeg er glad for det jeg har, men stadig frustrert over alle tomme hull. I buret er man beskyttet mot farene som truer, men man er frarøvet friheten. Som buret er livet, de valgene man tar. Mange velger å leve bak gitter, tryggheten og kjedsomheten får seire over frykten det vil være å reise ut i eventyret. Man går stadig og drømmer om hva som kan vente der ute, i livet, men på pinnen i sitt bur kan man forholde seg til. Bygger et liv med stakitt og vedfyring, bak glass. Også kommer vakumet krypende… Jeg kan ikke se det, men jeg kan kjenne det. Det er en bekjent av meg blitt. Jeg sier ikke velkommen, men jeg lukker heller ikke døren, jeg mer aksepterer at det er slik. Og det er med på å definere meg, det mennesket jeg er. Jeg vil smile, jeg vil gråte, jeg vet ikke. Kanskje føler jeg ingenting. Det er dette som beskriver mitt vakum. Fuglen sitter i buret og de som har fått se henne syns først hun er søt. Deretter ser de rundt henne og forstår hennes situasjon. Da ser hun trist ut. Vet ikke om hun er trist. Hun er trygg, så trygg hun kan være. Hennes virkelige historie er det kun jeg og en til som kjenner, og slik skal det forbli! Jeg er knyttet til denne skapning og tar bolig i henne fra tid til annen. Men stort sett lar jeg henne sitte i fred på sin huske. Jeg ønsker ikke å leve i bur, jeg vil heller ofre tryggheten og våge meg ut. Dette er mitt liv, min last. Jeg kan og jeg vil og jeg har troen, men jeg er flyktig og  mitt hode sender meg stadig ut på avsidesliggende veier og jeg finner ikke veien tilbake til dit jeg kom fra. Jeg søker ikke bare svar, jeg prøver å finne spørsmålene!

Akryl på akvarellark A3, 2006, Trine Svendberg