Musikk er som kunst og musikk er som poesi, det er poesi, men i en annen form og fassong. Er rart hvordan musikk fester seg. Jeg er et slikt menneske. Jeg festes ved spesifikke inntrykk og sanseinndrag. Jeg hører en låt og reiser tilbake i tid, besøker min barndom, mine tenår eller tidlige voksenliv for den saks skyld. En ferietur dukker opp, og kanskje til og med en matrett, en duft, eller temperaturen den dagen. Kanskje var jeg forelsket og drømte om noen, kanskje var jeg sint og ønsket noen det dit peppern gror. Lydene av britiske Oasis slår mine ører. Beatles influert, ja. De er min store lidenskap side om side med kunstens endeløse verden. Beatles, ja. Penny Lane there is a barber showing photographs of every head he’s had the pleasure to know – and all the people that come and go…. Besøkte nå for noen år tilbake London med min søster, fem år eldre søster. Vi tok en av disse Beatles-walkene. Det var magisk. Vi så Apple building og Abbey Road som endepunkter. Tårene presset og nærværet var der. Black bird singing in the dead of night, take these broken wings and learn to fly – all your life, you were only waiting for this moment to arrise. Var på Paul McCartney konsert. Husker telefonkøen. Jeg gikk på videregående og skulket en time eller tre. Måtte ringe globen i Stockholm. Fikk billett, tusen spenn. Måtte reise alene, finne hotell, finne globen…var livredd og i ekstase – jeg levde! Var atten år og skulle flytte hjemmefra. Noen år senere så jeg ham igjen på Vallehovin. En mindre drastisk affære, og en bedre konsert. Men ikke like minnerik. Oasis brøler ut. Husker dette albumet-Standing on shoulders of giants. Aalborg, stort kjøpesenter, musikk i ørene, veier som flyr forbi, sommer preger sinnet, kanskje noe øl også. Var ikke gammel, var uten erfaringer, uten aning om livet og dets rare stikkveier. Musikk  var alt! Det oppslukte virkeligheten og var nok og en rømning fra den… Trommer, vokal, gitar, opp og frem, ned og ut. Toner som beveger seg på tvers gjennom hodet, landskapet farges. Verden går fremover, men du står helt stille og uberørt. Idag hører jeg ofte tysk musikk, Ramstein. Vet ikke helt hvorfor. De er dystre og brutale, men likevel elsker jeg dem. De er livet, de er reele. De vet hva de snakker om, og de gjør det på en ærlig og genuin måte. De får meg til å bli sint, bli redd og trist, de får meg til å elske. Høydepunktene kan nåes og lyden skrus opp. Smerte frigjøres og en merkelig stillhet oppstår i kaosets time. Jeg elsker ramstein, de har fulgt meg i noen år. Det har tatt tid, men vi ble til slutt kompiser. Forgjengeren til de var the rasmus. Finsk musikk, sexy på en bissar måte. Slik bare finsk kan virke sexy. Mørke aner og vodka, blek hud og kjølige hender bak en sort frakk, harde fremstøt, verden er det den er. Rett på sak! Det er verken P4 eller P3 eller A4. Det er meg. Britisk pop, øl-musikk, finn sjelen i musikk, skrik og vær trist, vær glad, vær gal! Finn deg selv, eller la musikken ta deg med av veien, bort til et annet sted. Sarah Brightman bryter inn med operaliknende toner. Roen baner plass i stua. Deretter jodler BoKaspers en kveldsvise. Hon er søt når hon sover! Norsk musikk tar inntoget og Lillos lyse stemme gleder trine en mandagsmorgen på kontoret. Husker Amsterdam, teltet inntill vårt. Gjeng med tysk ungdom. Hver morgen klokken ti, Bob Marley. Og en merkverdig, nesten behagelig på en underlig måte rar lukt av søt, søt, søt hasj duft. Shcipol sender over våre hoder fly mot Malaysia, Usa og Africa, og vi, vi har pusset tennene til Bob Marley og duften av Hasj. De snakket aldri, tyskerne. Snakker aldri tyskere på ferie? Men de satt mye sammen, og de hørte på Bob Marley! Hele dagen. Toner fra sør-amerika! Og en seig luft av dovne følelser. Stay on these roads. Meg og mamma. Vi vår på konsert. Det var fantastisk. Fredrikstad stadioen. Det var sol og varmt, det var øl og det var Aha. Men aller mest var det Apoptygma berserk. Det var Cambodia og resten gikk bort i ølen. De varmet opp for Aha. De var fenomenale! Sunday morning call, det er oasis som mimrer fra Aalborg igjen. Byen som aldri tar ferie. Fantastiske Danmark og Jylland. En miniatyr av Amsterdam og et sidestykke til london. Sunday morning call….synger Oasis denne kveld. Det er flott! Osourne synger om en drøm i bakgrunnen, mens ramstein brøler ut Ohne dich! Muntert bryter the monkeys inn, daydream believer og stepping stone. Og helt bakerst synger Abba om Lay all your love on me. Musikken bringer varme og trygghet. Den gir en grunnmur i en ellers ustabil tid. En port inn mot det vi lengter etter,og en ansvarslør tid. Samtidig kan samme musikk, bare noen år senere bringe frem andre følelser, tårer og smerte. Samme musikk, ulik følelser, men opphavet helt likt! Husker hvordan Bo Kaspers tok meg i Fredriksten Festning (vakre halden) en sommer kveld. Før jeg ble revet  bort i natten mot ukjente eventyr, som jeg knapt husker. Husker fantastiske Delillos og på dennne konserten. Så dem og noen år senere, delillos. Samme kveld avsluttet Kaizers Orkestra det hele. Svetten skvettet og folk var i ekstase.Det var klimakonsert faktisk, og jeg var fantastisk full og åndet inn musikken, slukte det sørlandske språket og pugget denne stund som en del av mitt virkelige liv. Jeg levde og danset og sang, men jeg husker ikke stort. Likevel vet jeg at og dette er et øyeblikk jeg vil minnes, det må bare gå litt tid. Musikk er som kunsten. Den setter spor, den fascinerer. Men desverre for kunsten setter musikken mer inntrykk og raskere. Selv har jeg opplevd vel så store opplevelser med bilder som med musikk. Det gjelder bare å være mottakelig for inntrykkene og oppdage de!

Kull på Akvarellark, A3. Trine Svendberg 2008