Valgte idag å fjerne hennes ansikt. Hun titter ikke lenger på deg, hun titter bort, dit intet regjerer. Hun holder stadig seg selv – nærmest. Likevel så fjern fra virkelighet. Hun kikker ikke lenger på deg, fordi jeg valgte det. Hun er mitt eie, og sier jeg at hun ikke lenger skal få ha et blikk må hun føye seg. Makt faktisk. Bildet er i mine hender. Hun ser bedre ut nå, men har ikke fått noe konkret navn ennå. Så imens vi venter har jeg gitt henne det midlertidige navnet “klem meg”. 

Men penselen stoppet ikke her ikveld. Den spaserte gjennom luften og landet på nok et påbegynt prosjekt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det bare kom. Ingen kunne stoppe det, og det føles godt. Denne gang hadde jeg virkelig ingen følelser. Helt tomt. Men malingen skulle farge verden og frem vokste en blomst. Men ikke en symetrisk sak slik man så ofte skuer, nei et blad her, et der, denne litt lengre enn tredjemannen. Så kommer en i motsatt retning. Og strøkene er grove. Skulle gjerne vært enda grovere, men det lille lerettet tillater det ikke.  En hatt sier hallo og det grønne og trygge gir den pust. En arm danser frem og bukter seg bort mot den andre armen. De hengsles sammen av skulderblader, tilsynelatende. En ryggbue tar form og herlige rumpeballer spretter på plass. Et bein strekker seg ut, men stopper like brått. Neste bein går noe lenger, men ser sin begrensning og stopper opp. Ikke alt trenger fullføres – det er kjedlig! Det spilles musikk, men høytalerne er stumme. Det er malingen som spiller meg et puss. De har tatt over, de ler og de nynner en ukjent vise, mens skikkelsen stilferdig tar plass. Mørke skygger viker for lyset som bryter inn. Flekker regner fra, og har kanskje vært en del av. Vi bestemmer oss for å gi oss her. Bildet ser flott ut, vi har gjort en god innsats. Da får bakgrunnen vente litt, men både preussen og marine kan gjøre seg klare, de er nestemann ut…