Gikk en sensommer-dag, søndag kanskje, på Hafslund hovedgård. Jeg og mannen, mannen og jeg heter det kanskje på korrekt høflig norsk. Der råder de gamle trær, metervis opp mot himmel strekker de seg og bukter seg ut i noen enorme kroner. De verner om hovedgården, men stenger og solen ute. Parken har stier på kryss og tvers og små holdeplasser, benker, for en sliten vandrer. Noen trær er innhullet, du kan sitte i dem om du vil. Noen trær er inngravert med kjærestenavn: Tobias + Mette = sant. Så idyllisk! Og så urealistisk på samme vis! Buskene visker en historie om elskende par, mange titalls år tilbake, generasjoner bakover i tiden, grepet av begjærets time og skjebne. Flyktige affærer mellom mennesker så feil for hverandre, men så riktig der og da. Gresset er bløtt etter nattens regn. Små barn løper fritt, med foreldre på slep, og en to tre hunder. Vi finner et hønsehus! Høner, det dummeste dyret av dem alle. Skrem en høne og hun risikerer å dø av skrekk. Men formmessig er de genialt komiske. Den runde kroppen, vinger som på ingen måte får den til å fly. Rød, skrukkete hud som omkranser store øyne og lite nebb. Bevegelser i stakato, nervøse rykninger og små klunkende lyder. Videre på veien beveger vi oss ut av hovedgården, på en sti langs jordet. Her finner vi høyballer av innhøstet korn. Tettpakkede, i sirkler, side om side. Nok en innbydende plass for den lekne. Lukten av åker, sammenfattet i komprimerte søyler.

Etter to og en halv time var vi hjemme, og kameraet var fylt opp av uttallige  bilder, øyeblikk fanget på ark. Satte meg ned og valgte ut noen, og komponerte et hønebilde. Tulleruske høner blant høyballer. Blå puter tar opp fargen på himmelen og det hele veier opp for den gule okerfargen som domminere. Hønene fikk nøye seg med å være sorte, men for å være litt grei ga jeg dem noen lekne prikker og sirkler. Bildets høydepunkt, hva farger angår, fikk bli de oransje-røde påhengene toppet av hanekammen. Som et tydelig innslag av meg som person og kunstner, krøllet jeg de bakerste fjærene. De snirkler seg rundt i feminine trekk, en slags antydning av min fascinasjon for art novou, det vakre og detaljerte. I tillegg, som et lite puss i bildets absurditet, ga jeg klarer syn til fremste høne, brand new glasses.

Akrylmaling på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2007