Kunne dette skjedd i Norge? Frustrasjonen brer seg, hatet vokser, følelsen av maktesløshet og en ukontrolerbar tilværelse hersker. Jeg tenker på skytedramaet i finland. Selvsagt kan slikt skje her, og det kommer sikkert til å gjøre det… Vi lever i en ganske brutal hverdag, og det er ikke alltid lett å vokse opp. Noen har i tillegg ganske dårlig grunnlag, det være oppvekst, uheldige omgivelser eller kanskje genetiske hindre. Barn kan være slemme mot hverandre, og mange opplever sin første skoledag som en trist dag. Noen kommer rett og slett veldig uheldig inn i livets løp. På tross av ppt tjeneste og det psykiske helsevesenet i norge, lider mange under av å ikke bli sett og ikke få den hjelpen de kanskje så sårt roper etter. De verste tilfellene kommer fremst, og de andre blir ofte glemt. Jeg tror at det finnes en grense for hva mennesker kan tåle, har man oddsen imot seg fra man lærer å krype, er det ikke lett å gjøre suksess. Idag forventes det at man skal ta utdanning, være sosial, være velykket, eie hus (banken sitt – lån over pipa), volvo i garasjen, og halvannen hund og trekvarts barn osv. Det er desverre liten fokus på menneskets følelsesliv, retten til å føle angst, retten til å være frustrert og sliten. Har du en dårlig dag, legg den igjen under hodeputa, vi har ikke plass til dårlige dager. Er det rart ungdommen blir frustrert? I tillegg skal man passe inn i en bestemt størelse og være trendy og vakker og attraktativ – all the time, every day. Ikke rart mange faller utenfor disse vellykkede profilene. Heldigvis er mange sterke, de karer seg frem og bevarer troen på lykke. De som ikke klarer det,…vel, de er der. Også har vi siste desperate gruppen. De som dyrker et hat mot denne normen, denne støpeformen de på ingen måte passer inn under. Vi vet ikke alltid om dem, men de er der. Mange gjør ikke noe ut av hatet sitt, de bare bærer det som en tung og dyster byrde. Til sist har vi de som gjør noe med det….og utfallet er skrekkelig og fatalt! Det finnes ingen ord, ingen unskyldning og ingen trøst. Det eneste vi vet, er at systemet ikke er bra nok. I etterkant sier man nesten alltid at man skulle sett signalene lenge før…men det var aldri ressurser nok. Lærere, helsevesen, støtteaparater, familie og venner. Hvor er bristen? Hvem har sett det, men ikke hatt tid og mulighet til å gjøre noe? Det er umulig å klandre noen. Alle er skadelidende under slike fall. Antagelig vil vi aldri se et samfunn som er rustet nok til å hindre slikt i å skje, det er rett og slett ikke mulig å fylle alle hull. Likevel mener jeg fullt ut at psykiatrien er noe som bør legges mye mer vekt på både i norge og utland. Norge er et velstående land, og vi har det relativt godt velferdsmessig, men psykisk helse blant folk tar ikke hensyn til slike forhold. De som sliter psykisk bør oppdages tidlig og få den støttet og hjelpen de trenger, skal det være minste håp for fremtiden. Skal man være rustet til den harde hverdag, bli ressurssterke mennesker, er nummer en at man har balanse i sin indre mentalitet. Ofte oppdages psykisk ubalanse mange år for sent…og ja, for sent. Rusmisbruk, alkoholisme, vold i hjemmene, blind vold, drap…tenk om alt kan hindres på et tidlig tidspunkt?? Er et barn sint og frustrert, kanskje det ligger noe bak? Er et barn urolig i klasserommet, kanskje er det ikke alltid adhd, kanskje det er noe ikke barnet forteller,..kan fortelle. Barn som tvinges til å bevare mørke familiehemmeligheter, det finnes en drøss av dem. Det jeg prøver å si er vel nettopp at mye bør gjøres på et tidlig tidspunkt. Det er en grunn til at nettopp skoleelever nå gjør slike ting. Det er snakk om mørke, desperate skjebner som muligens aldri har fått en sjans i livet, aldri blitt hørt i sin desperasjon. Ja, slikt kan og skje i Norge. La oss håpe at dette var siste gang vi får en slik nyhet servert….men realiteten er nok sannsynligvis noe annet. All sympati til de pårørende, familie, venner og de som ellers føler seg rystet. Verden er brutal, la oss alle gjøre vårt bidrag, se de som trenger hjelp, snakke med de som gråter, er sinte, se utenfor vår egen hektiske hverdag. Vi har alle et medmenneskelig ansvar. Ofte er en nok, en som lytter og forstår, men finnes det ingen, kan hverdagen bli mørk og håpløs…
Monthly Archives: September 2008
Høstmennesket
Høsten folkens – har dere sett den? Den er her. Har alltid kalt meg selv et høstmenneske, og nå forstår jeg hvorfor. Fargene, løvet på bakken, lufta, den friske, deilige, duggpregede morgenlufta. Det begynner å bli kaldt, men bare så vidt. Men noen gode vanter, en halvtykk høstjakke og et bløtt skjerf i høst-trendy plommefarge gjør susen. Høsten kan komme med sine små høstbriser, sitt mørke som inviterer til stearinlys og rødvinskos. Tøflene kan bringes frem og veden stables. Dette er høsten på sitt beste, nyt den for snart er det vinter. Se på fargespekteret av rødt, oransj, kurry-gult, brunt, grønt, burgunder og så mange flere, fargene er uendelige!
Usikkerhet – en folketendens som rammer oss fleste
Usikkerhet er om mulig den største hindringen for folk flest. Det kan virke som om de fleste egentlig er over gjennomsnittet usikkre på seg selv, noe som for så vidt fører til at gjennomsnittet for usikkerhet blant folk flest er høyere enn hva man egentlig tenker at den er. Usikkerhet ødelegger mye og legger egentlig en demper på ditt iboende potensiale både i jobb og sosialt. Det er vel og bra å kjenne sine begrensninger, for all del, men ofte tror jeg de rundt oss har så utrolig mye mer å tilby av seg selv, hadde de bare våget, hatt litt mer trygghet på sitt eget vesen og intelekt. I debatter vil ofte 1/3 delta, mens resterende 2/3 bare sitter og nikker eller taust er uenige. Og ofte kan sammenkomster være trykkende fordi man ikke føler seg trygg eller at man ikke mestrer samtalene og menneskene. I jobb kanskje man krever mye mindre enn hva som riktig er, nettopp fordi man tenker for lave tanker om sin egen arbeidsinnsats og egnethet. Mange jobber for slikk og ingenting og klarer ikke se at de er underbetalt i forhold til tilsvarende jobber i markedet. Dette er strengt talt en skam, men helt klart forekommende, og da kanskje spesielt blant den kvinnelige befolkningen. Tenk hvor mye bedre alle kunne hatt det om de klarte å senke skuldrene, slå av en halv dårlig vits og si det de mener, stole på sitt eget nærvær, kreve det som rett er. Ofte erfarer jeg at selv de menneskene jeg trodde var klippesterke i sitt eget skinn, viser seg å være sårbare, usikre og til tider angstfylte. Hvorfor er det slik? Er vi egentlig alle like usikre, men at noen av oss er dyktigere på å kamuflere det enn andre? Eller er noen sterkere individer når alt kommer til alt, survival of the fittest, som darwin påstod. Jeg tror nok desverre at noen har trukket kortere strå i livet enn andre, men at man også mye selv kan styre sin skjebne, sin fremtreden. Du bestemmer selv hva andre skal synes om deg selv til en viss grad. Man kan være en typisk “pleaser”, sagt på en annen måte – indirekte slave for alle rundt deg, eller man kan være en egoist, alltid kjempe for eget velvære. Også har man selvsagt alle nyanser her imellom. Men det jeg mener er at selv om man sliter med usikkerhet og ubehag i sosiale settinger, er dette noe man stadig må jobbe med. Man må tro på seg selv og gi av seg selv, så er det opp til alle andre å enten ta i mot eller takke nei. Og en dårlig vits er faktisk bedre enn ingen vits. Usikkerhet kan også slå ut i alt-for-mye-skravling-og-skryt. Noen mennesker har en tendens til å skravle non stop om seg selv og barna sine og jobben sin og bilen sin og ferieplanene osv osv. Dette tror jeg også bunner ut i usikkerhet. Gi av seg selv, men ikke selg lammet før man har…kjent litt på ullet…lytt og vis interesse, våg å være teit, våg å være uslipt, våg å være deg selv, for det er bra nok,…og er det ikke det, så gå til noen andre som vet å sette pris på deg for den du er! (så sant du ikke er helt ute og kjører da, da er det kanskje best å gi opp først som sist 😉 ) ((dårlig vits!))
Børs, snusk og nyhetspolitikk
Børsen…ikke et tema jeg vanligvis er så ille engasjert i. Men det har jo vært mye mas rundt dette bygget, eller fenomenet, eller hva-man-nå-skal-kalle-det. Børs og aksjemarkedet er ganske underlig. Ligger mye penger her, og samtidig forsvinner mye penger her og skapes her. Er på gyngende grund jeg skriver om dette, skal ikke være uærlig på det, og mulig det er mye jeg ikke har fått med meg (for man kan jo ikke vite alt heller. Feks. her om dagen skulle jeg til Eidsvoll, og ble tipset om Eidsvoll-bygningen…Eidsvoll-bygningen? Pinlig, men nå har jeg iallfall fått mer forståelse for hva denne bygningen bærer på av historie) Rød tråd tilbake. Børsen. Her om dagen gikk altså en enorm bank i USA konk, og det skjer jo ikke hver dag. Og med dette forsvant noen millioner. Da lurer jeg på noe så rart som hvor forsvant de? Er ikke penger en konstant verdi i verden? Altså, jeg forstår at når jeg kjøper noe, så bytter jeg penger mot vare. Pengene forsvinner ikke, de bare bytter eier. Men en aksje som plutselig går fra å være verdt 1000 til la oss si 500, og når man har en hel drøss av disse, og tusenlapper blir til millioner og millioner forsvinner, da tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var der de millionene hadde tatt veien. Strengt talt, ingen tjener på at aksjene synker. Men mange taper. På samme måte tjener mange på at den stiger. Men her taper ingen. Igår snakket man om at folk måtte gå fra hjem og bil og båt og hytte. Dumme mennesker, låne så mye… Men idag ser man at børsen har steget litt, og mange kan puste lettet ut. Det er viktig å følge med i tiden og trendene, og å ha et realistisk syn på sin egne økonomiske situasjon. Men jeg tror samtidig det er viktig å ikke bli hysterisk over natten av hymske skremselspropagandaer om børsen som faller i bakken og enda lenger, eller oljepriser som stiger til himmels og påvirker stort sett alt. Ikke lev over evne og ta høyde for at markedet er uforustigbart, så går det som regel bra. Ikke noe vits å få magesår av å høre på nyhetene, ta det med en klype salt. Nyhetene skal alltid være store og sjokkerende, ellers er det jo ingen som gidder å følge med på de. På samme vis, stakkar porno-mannen… Nok en idiotisk sak om en stakkar mann som driver en “skitten, snuskete, grisete, forkastelig” internett-side, og som følge nå henges ut for noen absurde anklagelser. Seriøst, er dette nyheter, er det i det hele tatt noe å henge seg opp i? Porno-bransjen er enorm, kan nok tenkes at en og annen politiker også er innom der fra tid til annen…eller har de nok med å pønske i pensjonsordningen sin eller fremtidige biografier 😉
Finn den deilige galskap…
Noen ganger dukker det opp muligheter i livet man absolut gleder seg over å ha tatt. Man må stadig ta valg, og selv legge opp til å gjøre ulike valg tigjengelig. Verden er så utrolig mye mer spennende enn hva man kanskje egentlig vet… Det er viktig å kjenne seg selv godt, og være åpen for utvidelse av horisonter, være der det foregår og ikke være redd for å våge. Mange mennesker går gjennom livet og er dyktige borgere, jobber, stifter familie, er gode verter og sosialiserer med andre borgere. Og når fredagen kommer, og helgen skal inntas, kan den allminnelige borger trygt sette seg ned i IKEA sofaen og se nrks evige fredagsunderholdning. Borgeren er lykkelig,..fult mulig. Men kanskje det finnes mer der ute?? Hva sitter man igjen med når alt kommer til alt? Hva var spenningen, hva var kicket? Uten tvil, livet er ikke bare en stor fest, plikter må gjøres, penger må tjenes og hensyn må taes. Men midt i det hele, i midten av hverdagen, finnes så mye mer. Gå ut og finn din spenning, let etter det gale, det som får deg til å virkelig smile eller le eller det som får magen til å gi en liten brennenende sensation. Det finnes så mange former og vi har alle våre hemmelige fascinasjoner, enten vi vet det eller ei og langt ifra tør si det. Det koster penger å oppleve, men med litt kreativitet og velvilje er det utrolig hvor langt man kan komme. Ikke støv ned på et kontor, ikke fortreng deg selv, gå ut og lev, for livet skal være mer enn bare verdt å leve, det skal leke med følelsene, det skal sprenge grenser, det skal kjennes på kroppen. Ikke safe deg gjennom det hele, vær litt gal og gevinsten vil vente deg!
Ro ned, det er slik hvert år!
Julen nærmer seg faretruende folkens! Dere tror kanskje at det er høsten som lurer rundt hjørnet…dere tar feil, høsten er nemlig en illusjon, en forkledning av julen, det er julen som er like rundt hjørnet. Løvet faller av trærne og det samme gjør eplene for så vidt, huset begynner å bli “huskaldt” og høstmoten er på plass. Alt dette er en skremmende kort fase som har sitt høydepunkt på det nyadopterte halloween (pass på å kjøpe inn godis, barn kan være ganske utspekulerte og nådesløse). Også er jula der, bokstavelig talt, og jula starter tidligere for hvert år (ille med denne handelsstanden som ønsker å lure pengene ut av gud og hvermann..). Eller gjør den egentlig det??? Har noen sjekket denne påstanden noen sinne? For det er faktisk ikke slik. Jula startet nøyaktig på samme tidspunkt hvert bidige år, slik har det ihvertfall vært de siste 20 årene (før det vet jeg ikke stort om). Butikkene handler varene sine av grossister, grossister får varene fra produsenter and so on. Det er ikke slik at butikkene bare tilfeldig en dag i oktober kjeder seg, og får et slags innfall om at nå skal vi dekke på til jul, frem med treet. Dette er en evig syklus, fra at varene blir sendt ut, til at dekoratøren kommer, til at julebutikken er et faktum. Så når nissene nå utover høsten begynner å “poppe” opp i butikkene skal man tenke på to ting før man uttaler seg og,…vel la oss innse det, syter, 1) jula starter så og si likt hvert eneste år, litt avhengig av om man bor på bygda eller i storbyen 2) tiden beveger seg fort og ja, handelstanden ønsker å tjene penger, ellers hadde den ikke hatt sin rett, derfor må den starte da den gjør, og ikke to uker før jul. Da er det nemlig for seint! Når alt dette er sagt, er jeg ingen stor fan av jula. Den er stressende, unormal og overveldende. Mange mennesker sliter med konseptet jul, pynte seg, treffe familie, være lykkelig. Jula bærer veldig mye press med seg. Og den koster mye penger. Mange, veldig mange gaver er bortkastet og havner langt inne i et skap. Så hva gjør man, reiser til syden og later som den ikke eksisterer. Eller skal man pine seg gjennom den. Vel, jeg har ikke noe godt svar. Annet enn at man må lære seg å leve med den, finne en form som fungerer. Kanskje kan man styre tempoet selv, mer enn hva man føler at man kan. Begrense det store antall selskaper, ikke kyle nedpå femten kilo julemarsipan, takke nei til akevitt nummer tyve og ikke ruinere seg helt på unødvendig dyre gaver. Hjemmet trenger heller ikke se ut som en nisselåve, det er lov å beholde noe av dets originale interiør! Bruke jula som oppladning, en god anledning til å gå lange turer, snakke med kjære og ta vare på seg selv… Jula er et mysterie, en høytid som kommer hvert bidige år om en vil eller ei. Så man har to valg, enten være ulykkelig og lukke øynene og vente på at den skal gli over, eller prøve å finne sin egen form for jul.
Faktumet er, og her kommer egentlig hele poenget, julen melder sin ankomst, høsten er her, men det er bare en kort kort tid. Nissene marsjerer, gavene skal snart kjøpes og ribba snart inntas. Så forbered dere, og vit at jula ikke kommer særdeles tidlig i år, den kommer alltid så tidlig. Vi vil alle tjene penger, også handelsstanden.