Jeg har lyst til å gå ut i hagen. Jeg vil sitte i regnet, i gresset, naken. Jeg vil se på mørket, vinden, det kalde regnet. Jeg vil det skal omringe meg. Jeg har lyst til å gå inn i glasshuset. Kanskje kaste en stein. Kanskje drikke min vin. Jeg vil titte ut av vinduene i glasshuset. Se på regnet. Jeg vil gå inn i et hus. En fremmed. Observere et liv, en familie, en skjebne. Jeg vil smile til treet. Klatre i det. Smake på regn. Jeg vil være gal. Jeg vil være ekte. Kanskje gå en tur i skog og mark, plukke bær, våte av regn. Jeg vil ignorere kulde og våte føtter. Jeg vil kjenne livet. På kroppen. Skrike. Deretter være musestille. Se regnet falle, på meg.
Yearly Archives: 2009
Bøyde greners magi – siste økt, bakgrunn
Våknet opp, kjempet på de alt for trange buksene. Hvorfor kjøpe for små klær og for små sko? Er det en kvinneforstyrrelse man sjeldent snakker om… Med stive bein og rotete hår ned trappen og enda en trapp – helt ned til dit det alt skjer. Der jeg i timer jobber meg gjennom ideene, gjennom transen. Gårsdagens magi står for meg og kroppen faller ned på en stol. Får se den i dagens lys. Det er som å åpne en gave. Hva venter. Gårsdagens økt varte i fem timer og hodet husker knapt utfallet. Men her står hun, klar for signering og klar for ramme. Nok et barn, nok en underlig glede. Rommet er fylt av den kjente lukten – oljen. Penselen gjennom mange år er offisielt slitt ut. Hva skjedde i går? Hva har jeg gjort med min stakkar pensel. Den ser gammel og sliten ut, den har gjort sin nytte. Siste økt fikk vente lenge på seg. Frem og tilbake har jeg tenkt på farge for bakgrunnen. Det som binder det hele sammen og forsterker det som forsterkes skal. Bakgrunnen, kanskje det aller viktigste med hele bildet. Valget falt på den mørke nattehimmelen. Blått i magi som deretter ebber ut i tomt intet, det sorte og mystiske. Visjonen for bildet ble oppfylt. Skikkelsen får stikke seg frem og skinne. Den grønne hatten får dominere, mens det røde treet skaper en kuriositet. Jeg er fornøyd. Det er slik jeg ønsket det. Enkelt, men likevel en del av fantasien. Bildet forlates i kjellerens atelier og håret ryddes, kroppen fores, bildet tørker. Timer går og sinnet slår seg til ro med det ferdige resultat. En indre ro stiger. Det er en lettelse på et vis. Og et godt minne av prossessen. Fødselen ble denne gang akompagnert av mange, Sting, Roy Orbinson, Dire Straits, Sarah Brightman, Lenny Kravitz og ikke minst noen dråper av den klemte drue. En siste fotoseanse og bildet havner her. Snart skal det taes ned og nytt blankt lerett skal få meg til å svette, til å dra i hår, til å fylles av en galskapens glede.
Tittel ikke satt, olje på lerret, 90*70cm, 2009, Trine Svendberg
Øs pøs og pøs i øs
Det er vått i gress, vått i trær. Himmelen har åpnet seg og alle englene gråter på en gang – både de lykkelige og ulykkelige. Og jeg gråter. Sommer norge er en bløff. Hvorfor lar vi oss så lett lure. Nok en sommer, nok en vannpytt. Og deretter høst. Ubrukt sommerklær kan snart nok en gang pakkes bort og lue og skjerf plukkes frem. Jeg er lei norsk sommer og norsk regn. Jeg er lei av å se frem til noe som aldri helt kommer. Snart skal jobben igjen inntas og fargen er stadig blek. Men kan man egentlig klage – man er her helt frivillig. Og jeg tenker at man like gjerne kan pakke sakene og søke sommer og sol – for godt. Norge er ikke et sted for normale mennesker. Det er et sted for kjølige mennesker som liker å sitte inne hos seg selv med seg selv. Det plasker, det blåser. Jeg ser i min fantasi en varm sommerdag, slik det skulle vært. Solen som steker, solen som stikker, solen som brenner. Tørste ganer og grillen i fart. Blomster i lyset, blader i spring. I stedet ser jeg blomster som råtner og drukner, blader som tynges. Grillen er påkledd og det eneste som fungerer er varm rødvin – en liten trøst. Jeg gir opp tanken på sommer i år. Kommer den nå er det for sent, da kan den ha det så godt uten meg. Jeg har herved akseptert at høsten snart er over meg og at det var det.
“Galskap”, kull på akvarell, A3, 2009, Trine Svendberg
Masken
I min hemlige lille verden. Vi er alle like. Vi bærer alle masker. Du tror du er lydig, rettferdighet. Bak masken skjuler det seg et smil. Smilet er der, fordi en hemlighet er gjennomskuet. Alle tanker, alle bedømmelser. Jeg liker deg, jeg hater deg. Bak maskene kan man skue, se verden. Blottlegge, men samtidig skjule det mest dyrebare og sårbare – øynene. De avslører alt. Hun kikker bort, hun prater, men hun kikker bort. Det er trygt å kikke bort, så slipper du å avsløre deg selv. Bak maskene er livet uten bekymringer. Det er godt og spennende. Det er kortvarig lykke, til neste gang. På den anden kolle sitter et uhyre. Moralen stikker deg, hogger deg. Et bryst faller ut. Det er så ekte og så genuint. Lag med stoff faller av og det virkelige dukker frem. Masken er der fremdeles. Den beskytter. Den lar deg være deg selv, men også å være falsk. Du bestemmer. Ingen andre. Du kan gjemme deg bak skarpe ord. Bak sarkasme. Men du må unngå de øynene! Bak masken kan du være deg til det det er verdt. Ikke noe piss. Du bærer masken, men du bærer mindre skam og mindre falskhet enn henne med det falske smilet. Henne du aldri ser i øynene. Hvem sitter med svaret. Bærer masken en skam den og… Eller er den en befrielse? Vi bærer alle masken. Ganske ofte. Det er lettere slik.
Masken, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg
Tre nye – og en god
Etter en etterlengtet økt, har i dag tre nye tegninger kommet til. Her setter jeg som regel strek, ved tre. Etter tre blir alt tull. Av tre er et bra, det jeg kan se, men hender jeg tar feil – i alle retninger. Av tre kom en jeg velger å kalle ØrkenFantasi. Fantasien om det uendelige, det erotiske og det varme eksotiske. Kvinnen og kamelen er og en tittel jeg har vurdert. Kanskje kan det hete begge deler? Hvem bestemmer hvor mange navn der skal settes – annet enn meg selv… Jeg elsker ørken. Men jeg ønsker aldri å besøke den. Jeg liker å se bilder av den. På samme måten elsker jeg kvinnekroppen. Men jeg vil ikke innta den. Jeg vil tegne den. I ØrkenFantasi har jeg kombinert disse, og jeg liker stemningen i bildet. Men mulig jeg tar feil. De andre jeg tegnet er jeg ambivalent til. Den ene falt helt skjevt ut, mens den andre skal få hvile litt. Mulig jeg elsker den imorgen. Men i dag er jeg usikker. Slik er det med flere av mine bilder. Det er vanskelig å bedømme straks etter. Og med kulltegning har jeg heller ingen oppstramningsmuligheter. De er et produkt av et øyeblikk. Noen ganger er det først uker etter at jeg oppdager noen gode som er kastet i NEI-bunken. Mens de soleklare andre ganger viser seg å være trøtsomme og såkalte “safe” produkter. Det er de som skiller seg ut som jeg liker – som jeg imorgen elsker…
ØrkenFantasi, kull på akvarellark, 2009, Trine Svendberg
Ettertanker fra Danmark 09
Det er deilig å være norsk i danmark! Er alltid så rart å komme hjem fra en ferie. Det er uvant å våkne i egen seng. På tv går alt som før. Alt er i ordning, alt er tilrettelagt. Det er bekvemt og det er slik jeg har lagt det. Men etter nesten to uker i telt ser jeg og en bekvemlighet med det. Alt går på halv tolv. Det er rått og småkaldt eller shitvarmt om nettene. Ølen er halvvarm, maten halvmuggen. Men det er avslappende. Det er ingenting å rydde, det er primitivt og enkelt. Det er ferie og det er sene kvelder med dempet musikk fra små høytalere og MP3-spilleren. Det er mygg-røkelse, det er alkohol og det er prat. Jomfru Ane’s gate tilbyr deg alt fra små puber der livet er stille til pulserende diskoteker. Sitte og se på menneskene. Prate om alle parene som går forbi. Om de likner hverandre eller om den ene har vært heldigere enn den andre. Familier i sandaler og joggedress, jenter med alt for mye øyenskygge. Lårkorte kjoler, usikkerhet kamuflert bak overdrevent selvsikkerhet. Mennesker som har det gøy. Kanner med øl, karafler med vin, ti shots for ingenting. Plakater med tilbud dukker opp og byttes ut sporadisk etterhvert som promillen stadig stiger til nye horisonter. Steder som aldri stenger. Deretter dukker go-go-barene opp, som fra intet kommer plakater av jenter. Lettkledde damer prøver å lokke deg inn, promoterer med gratis drikke og valuta for pengene. Mange går inn. I Jomfru Ane’s gate kommer man i kontakt. Man prater med hverandre, om hverandre og rundt hverandre, før man igjen våkner i en trang sovepose og leter etter paracet og muligens noe å rette opp med – en halv varm øl.
I Danmark får man drikke offentlig! Grunn nok til å reise hit. Kommer herr konstabel kan du fint heve flasken og hilse pent. I Danmak får man kjøpe alkohol til alle døgnets timer – også på 7-eleven. Friheten råder blant det danske folk! Her hjemme må man igjen gjemme seg bort, drikke i skam. Vi drikker nemlig ikke i norge. Og ihvertfall ikke etter kl åtte! Det er deilig å være norsk i danmark. Kan lure på om vi kanskje og har noe å lære av danskene. Hva skjedde med norge i frihet og frihet for alle? Er vi alle “svake mennesker”. Mennesker som både drikker, og røyker og puler… Nei, ikke i Norge, for her gjør vi ikke slikt. I hvertfall ikke etter kl åtte!
Ferien er på langt nær ikke over. Nå skal nye planer legges. Jeg har noen økter til på mitt påstartede maleri. Jeg skal og tegne noen bilder. Hagen ser ut som en trollskog. Her må noe gjøres. Mye gult og mye tørt. Etter to uker alene har jeg og en kosesyk katt å ta meg av. Kanskje bør jeg begynne å trene – kanskje ikke. Aller først skal jeg uansett være det svake mennesket vi alle er og ta en øl – midt på dagen – midt i uken – fordi jeg kan og jeg vil.
Lange dager og sol i håret
Feriens første dag vekker med sol og stillhet. Sommerkjolen dras frem, stoppes og ristes, før den igjen får bekle kroppen – klar for sommer! Ut i solen. Svetteperler dukker frem og varmen er intens, men så fantastisk! Det er ferie, det er frihet. Gårsdagens feiring gjør seg bekjent og det føles mest riktig å legge seg ned, slappe helt av og trekke sommerluften inn med lange trekk. Kroppen er forgiftet av gammel latter, gammel drikke, gammel glede. Glede som idag er glemt i gårsdagen. Vage fornemmelser dukker opp av sanger, av diskusjoner og kanskje en krangel. Det hele hogger i, en slags lærepenge man aldri lærer av. Men det gjør ingenting. Ignoerer det rett og slett. Ingenting skal få ta fra denne dagen, dette liv. Danser i sommerkjolen, strekker lemmer mot himmelen og omfavner solen. Idag skal nytes. Det skal grilles. Muligens det også skal forekomme et glass vin eller en kjølig øl. Glem gårsdagen, idag er idag. Det er sommer, det er ferie, det er fri. Etter den lange vinter er vi endelig kommet hit og huden skal igjen få dekkes av en ny farge – en farge av sol! Gå ut i den, bad i den, nyt den!
Kjærlighet
Hva er kjærlighet og hva fyller et liv uten kjærlighet? Hvordan vet man at det er kjærlighet? Kan man gi kjærlighet uten å eie den…
Fortidens toner – en drøm om frihet – et rop om fred
Natten snek seg på, som dagen ble mørk, og mørke sakte igjen ble til lys og det hele tok en ny vending. Toner som flyter gjennom luften og varmer kroppen. Noter fra en glemt tid, fra gamle generasjoner. Tiden før meg, det som ga grunnlag for idag. Revolusjoner og sterke mennesker. Fortvilelse og sorg. Elskov! Natten ble dag og solen bryter opp regntunge skyer. Dagen ligger brakk og venter på handling. Men her er det stille. Melankolien og vandring i tid, i toner og folkeånd ber dagen stå på vent. Farger i brunt og oransje, terracotta, gult og andre skitne farger. Vakre farger. Store trykk og lange kinnskjegg. Det er våre foreldre, en ungdom som idag er glemt. Luften står helt stille, nesten litt ekkelt. 40 år, et lite pust, en drøm. Avstander som føles enorme, men ikke fremmede. Lukk øynene og dra til San Fransisco. Plukk blomster, la håret gro, dans for frihet, rop for fred. Lev som ment, vær naken og uten lenker. Var det hele blott en bløff? Poff, en sky av hasj, av visjoner om et nytt og uavhengig liv. Sleng i bukser, tankesett i endring. Tårer av glede, kjærlighetens strømninger. Like brått kommer regnet tilbake, og det hele løses opp. En stakkar med slitte bukser og vridd hode leser opp mantra om gårsedagens budskap – men ingen lytter. Kjærligheten er ikke lenger viktig, og troen på fred virker naiv og usannsynlig. Vi tråkker forbi mannen med det lange, fete håret. Nye tider med teknologi og finansielle verdier lakkerer folket og hasj forbys. Hippiene stues bort i avsidesliggende nudistcampinger, de feies over og glemmes. Men et minne lever videre: musikken! Tonene fra gårsdagens fremadstormende og godtroende pionerer. De er kanskje glemt, men de er ikke borte for alltid. Dagen vokste frem og nattens toner spilles videre, helt til den stoppes. Nåtiden toger på plass, det er på tide og ta handling. Jeg stopper likevel tidevis opp og lukker øynene, lar tonene i det fjerne danse gjennom minnet, jeg smiler. Det er godt, det er ikke naivt, det er genialt!
Tredje økt – grønn hatt
Håpet var å få satt i gang med tredje økt av bildet til helgen, men på tross av såre føtter og slitent hode bestemte jeg meg for å ta det ikveld. Når man er sliten etter jobb er det kanskje det beste å gjøre; hoppe i “kunstner-klærne” og sette igang. Setter på musikk for å komme i stemningen, åpner en tube i fargen som skal anvendes og blander den ut med tynning. Kjenner litt på følelsen pensel mot treplate med glatt maling som glidning. Det føltes riktig i kveld, og jeg satte igang. Først malte jeg over økt en, nemlig hovedpersonen, den hodeløse. Jeg glattet ut og rensket opp, og selv om det ikke kommer spesielt frem på bildene her, ser jeg det veldig godt. Jeg er perfeksjonist. Det er ofte vel så mye en hindring som en god egenskap. Jeg sliter når jeg ser møkete partier, elementer som vil gnage i meg. Jeg må endre. Jeg ble fornøyd. Deretter kom hatten til liv. Hovedfokus her var å lage en levende hatt. Hatten er også viktig. Bildet mitt har ikke mange elementer, og da er det ekstra viktig at elementene føles riktige og meningsbærende for bildet. Jeg likte hatten jeg skapte idag. Den ga med ikke de store høyder av berusende følelse rundt det å male. Men ikveld oppstod vel mer en slags ro og tilfredshet. Jeg oppdaget også ikveld elementer ved treet som skal korrigeres. Men inntil videre lar vi det tørke og godgjøre seg.
Om dagen jobber jeg med farger. Jeg er så priviligert at jeg får jobbe med farger, dog på et litt annet plan. Jeg setter de sammen og frydes over hvor vakre fargene er. Alt fra rosa malva til støvgrønn og gråbrunn, himmelgrå, sart syren og lingrå. Jeg får sette opp hele skalaen meter på meter med farge. Jeg ser potensiale i alle fargene. Det er mitt problem. De er alle så vakre, men ikke alle kan være vinnere. Jeg ser fargene og jeg analyserer hva de inneholder, de stammer jo alle fra grunnfargene. Jeg ser hva som skiller de mest like nyansene fra hverandre. Likevel må jeg undres over min fascinasjon for kulltegninger; sort hvitt. Men svaret er enkelt: Formenes under! Hvor vakre former kan spille med hverandre, buede linjer, rette linjer, snirkler. De ulike kroppsdeler.
Jeg fortsetter mitt arbeid med fargeskalaen, og når helgen omsider dukker opp imorgen satser jeg på en bakgrunn på mitt bilde. Vurderer fortløpende en tittel på bildet og har flere ord flytende i hodet, men ingen konkreter foreløpig.