Forstår så lite av det som blir sagt. Individer som kjemper livets kamp – og lille jeg. En stjerne blant millioner, et menneske på jord. Kvelden er mørk og den er ny, gårsdagen gammel, morgendagen ennå ikke opplevd. Åpner munnen og lar pusten sive ut, det kommer ingen lyd – det trengs ikke, for jeg er alene i huset. Ord er ofte svært overflødig, da spesielt om de ropes. En verden full av mennesker – og min egen lille verden midt i det hele. Slik kjenns det gjerne. Man opplever to virkeligheter; den man deler med andre, og den man holder for seg selv. Den indre dialog om du vil kalle. Det kan være vanskelig å vite hvem av de man skal la dominere. Stunder som denne her. Stumme vegger og kaldt gulv. Knitring i ved som brenner og varmer. Eget åndedrag og friheten. Forstår så lite av det som blir sagt. Kan vi mennesker være så ulike, men samtidig så fascinerende like… Ord som veksles, men som og parallelt passerer hverandre. De møtes ikke, og igjen står forvirringen. Stunder som den her. Vi søker alle hverandre, vi hater hverandre og vi elsker hverandre. Søker etter noen som kan følge med, noen som kan si kloke ord. Latter med tårer. Bitterhet varer lenger enn glede, og det kan virke enklere å såre enn å glede. Så kommer de glade stunder. Og igjen føles det enkelt. Dette er ikke en slik stund. Forstår så lite av det som blir sagt. Blir nesten fascinert av det faktum. En ensom vandring kan virke som en god løsning, men en verden uten selskap er ensommere enn det å ikke forstå. Så får man kanskje innse at man kan ikke forstå alt det som blir sagt eller gjort. Oftest forstår jeg ikke engang det jeg selv sier eller gjør – men jeg gjør det likevel. Denne stund, denne kveld, mørke vinduer og det blafrende lys av stearin på bordet. Verden oppleves i de mange hjem og de mange sinn, men her i stuen oppleves kun min egen virkelighet – parallelt med at du opplever din virkelighet, i din stue denne kveld.

Den underlige helhet, kull på akvarellark, A3, 2009, Trine Svendberg