Category Archives: Ukategorisert

Boblenes lekeplass

Champagne-soendag kuttet

Bobler i mitt hode.

Det var en, det var ti, det var tusen.

Bader omkring i mine egne tanker.

Minner om minner om minner…

Det hele smelter sammen.

Gårsdagen, barndommen, fremtiden.

Historien om mitt liv?

Legger store planer…

Så åpenbarende! tenker jeg.

De skal selvsagt aldri gjennomføres.

Mitt sinn er blitt boblenes lekeplass…

“Champagne-søndag” Kull, 2013, Trine Svendberg

Bursdagsjente

004

Det er min bursdag!

Jeg kler meg opp

i de fineste krøller

Og ballongene løfter meg,

opp i skyene – jeg flyr!

Jeg svever,

svever høyt over byen

Jeg er vektløs,

jeg er fri!

Det er min bursdag

Det er min dag

Jeg er glad, ingen fare…

 en dag, en time, ett minutt

                            *

 

            (til kjære Anne på 50-årsdagen)

 

 

“Bursdagsjente 1” Kull, 2013, Trine Svendberg

Den siste brikken

JeStrofeng leste idag om Voyager 1. En liten artikkel om en sak så stor, ja mye større enn vår lille jord.

For Voyager 1 er i ferd med å forlate oss. Ut av vårt solsystem turer den frem, så liten og stolt. En skapning som vitner om tidligere generasjoners genialitet.

Og jeg ser den for meg. Den må ha vært redd, disse 35 år, så ensomt og mørkt og kaldt på sin misjon ut i det uvisse. Dette ble dens skjebne. Vi kan vel alle være en Voyager 1 iblant, på vei, uten mål, men forhåpentligvis med en mening.

Og mens Voyager 1 stadig sender rapporter om hvor den er, fantastiske bilder av det store mysteriet der ute, sitter jeg her på jorden og undres over hvordan det hele sitter sammen. Pusler mitt eget puslespill, men mangler stadig en brikke.

Jeg leser videre om Voyager 1, og der på de siste linjene, kommer det som griper meg så forunderlig sterkt… Voyager 1 bærer på en hemlighet!

I seg har den ensomme romsonden en gave, til den som måtte møte Voyager 1 på sin ferd – der ute, flere milliarder kilometer fra vår egen klode. Gaven Voyager 1 bærer i sin lille mage, er tre korte lydopptak som skal beskrive jorden og vår hele eksistens! Disse tre er: “babygråt, bølgeskvulp og en innspilling av “Johnny B. Good

Og jeg tenker at jeg håper Voyager 1 vil komme tilbake til oss en dag. Og da håper jeg den har fått en gave i retur – den siste brikken til mitt puslespill…

 

“Strofen”, Kulltegning, 2013, Trine Svendberg.

Artikkel

Nye bilder i Portfolio

sisters

Nytt album under Portfolio er nå på plass!!

Her er kulltegninger fra de sise årene: 2009-2013. Tema for bildene varierer naturlig nok, i og med at de går over flere år. Jeg ser at produktiviteten tok en liten pause i 2011-2012, men heldigvis ser den ut til å være tilbake i dette året. Jeg føler at ideene igjen begynner å boble opp i meg, tankene er stadig i bilder, i farger og former og ikke minst i uttrykk. Kunst må aldri bli et ork, men et utløp for følelser, tanker, kreativitet og ikke minst skaperglede. Lettere sagt enn gjort, det vet alle som driver med kunst i en eller annen form!

 

Søstre, kull, 2011, Trine Svendberg

Innpakning

Jeg pakker meg inn. Jeg trekker og drar og svøper meg selv inn. Jeg beskytter meg mot kulden, som stikker og herjer – i mitt indre. Jeg passer på å stenge ute. Det er enklere, tross enkelt er det aldri. Jeg setter opp et skjold. Ingenting skal få trenge inn. Jeg tvinger huden tykkere og tykkere. Den skal tåle mye. Ingenting skal nå inn. Vinden blåser jeg vekk, av alle krefter står jeg imot. Du kommer ikke nærmere. Jeg svøper kroppen i beskyttelse, tross jeg har ikke mer stoff, det er tomt i skuffen, det er slutt på nål og tråd. Jeg er naken. Men jeg tvinger frem markens usynlige klede. Jeg drømmer og jeg håper og jeg trekker over meg en tåke. Jeg er i den. Alt er uklart. Jeg fryser, og lengter etter varmen. Din varme. Min varme. Alt det tapte. Jeg trekker over meg et teppe av stål. Ingen smerte, men heller ingen glede. Her er det stengt. Her har vi det liksom helt greit… Men savnet, kan ingen dempe. Den kan ingen stenge ute. Jeg trekker over meg grener og løv, naturen og meningen i den. Det store univers, vår blå klode. Og lille meg. Jeg har sluttet å lete, jeg har begynt å beskytte det som er tilbake. Nye høyder ligger i det fjerne. Men hos meg ligger tåken tykt og trygt og dempende.

“Innpakket” kull på A3 ark, 2010, Trine Svendberg

Tidens gåte – livets kontrakt

Tiden ser ut til å ha hastverk. Det som før var lange dager er plutselig blitt til korte år. Alle rundt meg har plutselig blitt eldre, men hva med meg? Jeg er jo stadig meg. Blir ofte forbauset over hvordan de rundt meg eldes. Hvordan tiden setter sitt preg på dem. Jeg vet jo at årene går, stadig et nytt år skal noteres i kalenderen, de ulike årstidene renner forbi, raskere og raskere. Hvis du har rukket å bli så gammel, hva da med meg, har jeg blitt tilsvarende eldre…? Tiden dunker oss i ryggen, som en bøddel, en evig skremsel om hvor det hele ender. Hva er dens mening, skal den sette fart på oss? Minne oss på  at din tid renner ut, ditt liv er kun til låns, har ingen fortalt deg? Og nye skjebner overtar, stjeler din ungdom, stjeler din gnist. Haha, og du som trodde du var uovervinnelig, da må du tenke om igjen! Livets mange faser beveger seg gjennom deg uten at du helt henger med, eller vil akseptere. Jeg er da stadig kun i begynnelsen av livet, er jeg ikke… De viktige valgene i livet, får stadig mer kraft og haster mer, det er nå eller aldri, hva skal det være, hva vil du bli når du blir stor? Hvor vil du være, og hva vil du gjøre?

Lidenskapen ser ut til å avta, den sterke driven man har når man setter sin første fot ut i det selvstendige livet, alle visjonene. Hungeren! Etterhvert er det kun hverdag, og målet er stadig en ferie eller en helg unna. Men hva er målet blitt? Ledighet? Ro? De store tankene om å gjøre en forskjell, om å skape – de glipper. Og jeg kjenner – jeg vil tilbake! Jeg vil kjenne den sterke hunger etter å skape. Jeg vil ikke bare se hverdagen passere meg forbi, årene bli spist opp. Jeg vil ikke kun bli eldre, kan jeg stoppe klokken, ta en liten tenkepause?? Jeg vil utrette de visjoner som en gang brant i meg. Som skapte tårer i meg, og uendelig glede. Jeg vil igjen kjenne lidenskapen rive og slite i meg, det vonde som det gode – alt resultert i noe av betydning. Er det det tiden gjør med oss, demper lidenskapen og tilbake sitter vi som passive mennesker, som jobber en dag av gangen. Tilskuer, er det det vi kom hit for å være…kan jeg få lese kontrakten på nytt?

Bevegelig liv -kull – Trine Svendberg – 2010

Høstvandring Gamle Oslo

En morgen i oktober. Etter å ha levert bilen på service på Ensjø, går man løs på hjemturen til Grunerløkka. Hvorfor ta buss, når man kan gå? Og den friske luften forteller hvorfor høsten kjennes så befriende og oppklarende. Kulden gjør ingenting, så lenge klærne er tykke nok!

Kampen er ikke direkte på veien hjem, men jammen verdt å ta turen til! Gamle Oslo, med sine sjarmerende små hus, Kampen kirke og koselige butikker med sjel. Man glemmer helt at man er i hovedstaden!

Kampen park i et usannsynlig idylisk høstlys! Men jammen er det da majestetisk hva høstblader i morgensol kan skape!

Skal vi gå opp eller ned?

Finnes det noe flottere enn et gammelt tre om høsten? Buktende grener, tykk og massiv stamme som vitner om et langt liv i full taushet her på Tøyen, der bare bladene i vinden lager lyd…

Veien går videre fra Tøyen, forbi Munch museet og gjennom Oslos botaniske hage. Her finner man Zoologisk museum. Om natten ser bygget hymskt ut, og man kan nesten innbille seg å se mørke skikkelser gå i vinduene. Men om dagen, når solen står på, er det kun et flott gammelt murbygg, med dinosaurer og rotter og tigre og doktor Proktors dyr du ikke ønsker å møte…

Men på baksiden av Zoologisk hage vokter denne trivelige karen! Og bare for å underbygge hvor hymskt dette bygget faktisk kan være, og at det helt klart har vært et fengsel eller kanskje et grusomt barnehjem i gamle dager, og at det med sikkerhet spøker her, fikk bildet være sort hvitt…

Etter en høstvandring full av omveier, når man igjen kjære Sofienbergparken, og møter et av mange favorittrær. Med sine karakteristiske lange og krokete grener, står den som en perle for parken og til glede for alle klatre-glade barn. Bladene som i april tittet frem, er nå i skiftning og om en sen høststorm vil de varme bakken og sakte forsvinne. Og med Sofienbergparken er man faktisk nesten hjemme igjen!

Lille Oslo, er en egen planet!

Nå er det gått over et halvt år siden vi pakket sammen livene våre og forlot Fredrikstad til fordel for Oslo og nærmere bestemt Grünerløkka. Og man hadde i forkant mange tanker om hvordan livet skulle endre seg og hvilke spennende dører som skulle åpne seg. Men endringen ble overraskende større enn vi hadde regnet med, og utelukkende til det positive. For friheten av og når som helst kunne dra på seg jakke og sko og gå ut å oppleve, er virkelig fantastisk. Det er alltid noe å oppsøke, det er kulturelle skatter rundt ethvert hjørne. For Oslo er nok en by som passer for de som elsker kultur og inntrykk. Jeg merker for min del at jeg er mye mer ute og går. Oppsøker steder og eventer jeg ikke før visste eksisterte. Jeg blir inspirert av alle sanseinntrykkene, jeg får en nysgjerrighet for livet jeg ikke hadde før. Det er mer farger, det er mer lukter, det er mer lyder. Det er blitt lettere å utfordre seg selv, prøve nye ting.

Torsdag kveld tok vi turen til Underwater pub, der de hadde tre operasangere som opptredde med gripende sang. Man ble først kort fortalt hva stykket handlet om, før det deretter ble fremført og alle de oppmøtte ble sittende i total stillhet og lytte. Det var pauser mellom stykkene, slik at det også ble rom for snakking. Atmosfæren var virkelig til å ta og føle på! En fantastisk og unik opplevelse. Billig og god rødvin hadde de også!

Denne helgen ble det arrangert bokfestival på spikersuppa, med masse boktilbud og mange spennende foredrag. Gikk man noen hundremeter nærmere aker brygge, kom man til matfestivalen, med masse delikatesser, og ikke minst smaksprøver. Eneste ulempen var litt for mye folk, men egentlig så er vel det en fin ting når alt kommer til alt. I disse dager arrangeres også den årlige høstutstillingen på Kunstnernes hus. Dette er en stadig skuffelse, men jeg skal likevel ta tiden til å besøke den, og forsøke holde et åpent sinn! For blant mye søppel, kan en liten uoppdaget skatt gjøre det hele verdt besøket!

Tidligere i uken var jeg dessuten en tur på Cinemateket og så klassikeren The Children’s hour med Audrey Hepburn og Shirley MacLaine fra 1961. Det er virkelig en fantastisk måte å koble ut hverdagen på, når man trer inn i kinosalen og de gamle klassikerne ruller over skjermen. Det er som om alt annet forsvinner og filmen blir altomslukende. Vakre skuespillere fra en svunnen tid, fascinerende klesmoter, gamle biler, glemte sangperler. Det hele blir som en tidskapsel, en reise i tiden. Og det som stadig slår en, er temaene, de er de samme som idag!

På mandag venter nok en gang yogakurs, og til helgen blir det intensivkurs i keramikkteknikker. Noe jeg i flere år har snakket om, men aldri helt funnet tid og sted for. Da dette holdes rett borti gaten, blir det hele så mye mer tilgjengelig. Og stikkordet med Oslo for meg, er nettopp ordet tilgjengelighet. Så lenge man bor i sentrum, ligger alt i umidelbar nærhet, om det så er festivaler, kunstmuseer, kinosaler, parker, kafeer, det er alt like om hjørnet! Det venter på deg,…eller fortsetter uten!

Vår hovedstad har utrolig mye flott å by på, bare man griper dagen og bevisst utnytter seg av fordelen det er å bo tett i et mangfold av interesser og ulike talenter. Har man lidenskap for musikk, litteratur, kunst, sport, uteliv, selvutvikling, osv. er mulighetene virkelig uendelige! Man må bare oppsøke dem, våge, tillate seg å puste inn det byen har å by på. Og om man bare vil observere alle de rare menneskene og puste inn livet, finnes det altids en koselig mørk krok på en kafe der det venter en avis og et aldri så lite glass rødvin…velbekomme!