Har en fantastisk følelse av romantikk i meg om dagen. Men ikke en klassisk romantikk mellom mann kvinne. En romantikk som fyller meg. Fargens romantikk kan man kanskje si. Livets romantikk. Hodet mitt fylles av bilder, av former og farger. Livet lukter litt anderledes. Jeg kjenner meg grepet. Jeg kjenner meg forelsket. Jeg er ikke forelsket i livet. Jeg er betatt av det skapende. Og om nettene drømmer jeg de underligste drømmer. Det er som om hodet ikke vil slutte å lage forestillinger, illusjoner, bilder. Det er som å finne den ene lille hulen i fjellet, der ingen andre har vært. Et hemlig rom der du kan leve totalt fritt. Gamle ideer settes endelig ut til liv, og en sensasjon av kriblinger strømmer gjennom blodet. Jeg er mer produktiv enn jeg noen gang tidligere har vært. Akkurat nå er jeg der jeg burde være. Jeg skaper liv ut av døde, hvite, slette leretter, setter til en farge, deretter neste farge, lager et øye, en hofte, bevegelse, og til slutt er det liv. Jeg bestemmer en stemning. Resultatet kan ingen ta fra meg. Det er min eie. Jeg gir det gjerne videre, men på sett og vis er det likevel mitt, for jeg har skapt det. Også lurer man på hvor ordet romantikk kommer inn i bildet… Romantikken i det skapende overgår den vakreste sommerdag, det heteste kyss. Romantikken i å se verden på det spesielle viset, og deretter videreføre det til et lerett. Romantikken i å kunne skape sin egen verden i maleriet, kraften og makten til å bestemme sol eller måne, mann eller kvinne, trist eller glad, kåt eller bitter…
Når jeg ikke maler, studerer jeg Chagall og Klimt om dagen. Begge disse representerer for meg det våren er for det norske folk. Vakre farger, drømmende mennesker, flytende kropper, sensualitet og sårbarhet hånd i hånd. Jeg lar meg helt klart inspirere og setter med dette igang arbeidet på to nye malerier. Det ene blir den malte utgaven av kulltegningen “Sammenflyt”. Det blir fjerde gang jeg lager en utgave av dette bildet. Første gang var da jeg skapte denne forestillingen av to mennesker flytende inn i en drømmende tilst
and, en erotisk og en romantisk reise. Da som blyanttegning. Neste gang, også i blyant, endret jeg litt på omgivelsene, og bildet ble enda mer mykt og drapert. Deretter kom utgaven i kull. Nå starter jeg altså på oljemaleriet. Helt siden den første tegningen, har jeg tenkt at dette burde være et maleri. For to netter siden lå jeg og så bildet for meg i hodet, igjen og igjen, det boret seg inn i sinnet mitt, og dagen etter ble det hurtig streket opp og grunnet. Det neste maleriet jeg setter igang med, er og en slags videreføring av et gammelt bilde, men ikke like bokstavelig, men mer kanskje som en bror eller søster. Det er akrylmaleriet “Innestengt” som blir inspirasjonen. Dette er på mange måter et utrolig sørgelig bildet, men likevel er det et håp i bildet som trenger igjennom. Det nye maleriet, vil bli mer preget av dette håpet. En blanding av glede og sorg, litt avhengig av den som beskuer det er min visjon. Jeg har og planer om å legge inn noen Klimtiske elementer, men om det blir gjennomført, må jeg se underveis.
“Sammenflyt”, kull på akvarell A3, 2009 og “Innestengt”, akryl A3, 2008
Våknet opp, kjempet på de alt for trange buksene. Hvorfor kjøpe for små klær og for små sko? Er det en kvinneforstyrrelse man sjeldent snakker om… Med stive bein og rotete hår ned trappen og enda en trapp – helt ned til dit det alt skjer. Der jeg i timer jobber meg gjennom ideene, gjennom transen. Gårsdagens magi står for meg og kroppen faller ned på en stol. Får se den i dagens lys. Det er som å åpne en gave. Hva venter. Gårsdagens økt varte i fem timer og hodet husker knapt utfallet. Men her står hun, klar for signering og klar for ramme. Nok et barn, nok en underlig glede. Rommet er fylt av den kjente lukten – oljen. Penselen gjennom mange år er offisielt slitt ut. Hva skjedde i går? Hva har jeg gjort med min stakkar pensel. Den ser gammel og sliten ut, den har gjort sin nytte. Siste økt fikk vente lenge på seg. Frem og tilbake har jeg tenkt på farge for bakgrunnen. Det som binder det hele sammen og forsterker det som forsterkes skal. Bakgrunnen, kanskje det aller viktigste med hele bildet. Valget falt på den mørke nattehimmelen. Blått i magi som deretter ebber ut i tomt intet, det sorte og mystiske. Visjonen for bildet ble oppfylt. Skikkelsen får stikke seg frem og skinne. Den grønne hatten får dominere, mens det røde treet skaper en kuriositet. Jeg er fornøyd. Det er slik jeg ønsket det. Enkelt, men likevel en del av fantasien. Bildet forlates i kjellerens atelier og håret ryddes, kroppen fores, bildet tørker. Timer går og sinnet slår seg til ro med det ferdige resultat. En indre ro stiger. Det er en lettelse på et vis. Og et godt minne av prossessen. Fødselen ble denne gang akompagnert av mange, Sting, Roy Orbinson, Dire Straits, Sarah Brightman, Lenny Kravitz og ikke minst noen dråper av den klemte drue. En siste fotoseanse og bildet havner her. Snart skal det taes ned og nytt blankt lerett skal få meg til å svette, til å dra i hår, til å fylles av en galskapens glede.
Siste kommentarer