Den siste brikken

JeStrofeng leste idag om Voyager 1. En liten artikkel om en sak så stor, ja mye større enn vår lille jord.

For Voyager 1 er i ferd med å forlate oss. Ut av vårt solsystem turer den frem, så liten og stolt. En skapning som vitner om tidligere generasjoners genialitet.

Og jeg ser den for meg. Den må ha vært redd, disse 35 år, så ensomt og mørkt og kaldt på sin misjon ut i det uvisse. Dette ble dens skjebne. Vi kan vel alle være en Voyager 1 iblant, på vei, uten mål, men forhåpentligvis med en mening.

Og mens Voyager 1 stadig sender rapporter om hvor den er, fantastiske bilder av det store mysteriet der ute, sitter jeg her på jorden og undres over hvordan det hele sitter sammen. Pusler mitt eget puslespill, men mangler stadig en brikke.

Jeg leser videre om Voyager 1, og der på de siste linjene, kommer det som griper meg så forunderlig sterkt… Voyager 1 bærer på en hemlighet!

I seg har den ensomme romsonden en gave, til den som måtte møte Voyager 1 på sin ferd – der ute, flere milliarder kilometer fra vår egen klode. Gaven Voyager 1 bærer i sin lille mage, er tre korte lydopptak som skal beskrive jorden og vår hele eksistens! Disse tre er: “babygråt, bølgeskvulp og en innspilling av “Johnny B. Good

Og jeg tenker at jeg håper Voyager 1 vil komme tilbake til oss en dag. Og da håper jeg den har fått en gave i retur – den siste brikken til mitt puslespill…

 

“Strofen”, Kulltegning, 2013, Trine Svendberg.

Artikkel

2 thoughts on “Den siste brikken

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *