Det hadde vart både vel og lenge, både i fete og magre år – mest magre. Tørketiden ble et faktum. Selvforsynt, selvplanlagt og ytterst slitsomt, samt en lettelse…alt og ingenting på en og samme gang. Himmelen er blå, gresset grønt, marken åler seg frem og gjør plenen vakrere. Det er tørketid. Kroppen vrir seg og hjernen skriker. Når skal det ende og hva skjer da… Trærne strekker seg nakent mot skyene, slitne stammer og uttørkede røtter. Ventetiden strekker det ut og klokken går bakover, den erter og tøyser og tyner kvelden til å aldrita  slutt. Solen står på, den steker og piner – tørketid. Den påstartede tørken – den magre tiden. Snart kommer regnet og fyller deg opp, men vær varsom, vær beredt, kan hende den narrer deg på ny!