Monthly Archives: February 2009

Vi nostalgiske musikkelskere

picture-022Musikk er som kunst og musikk er som poesi, det er poesi, men i en annen form og fassong. Er rart hvordan musikk fester seg. Jeg er et slikt menneske. Jeg festes ved spesifikke inntrykk og sanseinndrag. Jeg hører en låt og reiser tilbake i tid, besøker min barndom, mine tenår eller tidlige voksenliv for den saks skyld. En ferietur dukker opp, og kanskje til og med en matrett, en duft, eller temperaturen den dagen. Kanskje var jeg forelsket og drømte om noen, kanskje var jeg sint og ønsket noen det dit peppern gror. Lydene av britiske Oasis slår mine ører. Beatles influert, ja. De er min store lidenskap side om side med kunstens endeløse verden. Beatles, ja. Penny Lane there is a barber showing photographs of every head he’s had the pleasure to know – and all the people that come and go…. Besøkte nå for noen år tilbake London med min søster, fem år eldre søster. Vi tok en av disse Beatles-walkene. Det var magisk. Vi så Apple building og Abbey Road som endepunkter. Tårene presset og nærværet var der. Black bird singing in the dead of night, take these broken wings and learn to fly – all your life, you were only waiting for this moment to arrise. Var på Paul McCartney konsert. Husker telefonkøen. Jeg gikk på videregående og skulket en time eller tre. Måtte ringe globen i Stockholm. Fikk billett, tusen spenn. Måtte reise alene, finne hotell, finne globen…var livredd og i ekstase – jeg levde! Var atten år og skulle flytte hjemmefra. Noen år senere så jeg ham igjen på Vallehovin. En mindre drastisk affære, og en bedre konsert. Men ikke like minnerik. Oasis brøler ut. Husker dette albumet-Standing on shoulders of giants. Aalborg, stort kjøpesenter, musikk i ørene, veier som flyr forbi, sommer preger sinnet, kanskje noe øl også. Var ikke gammel, var uten erfaringer, uten aning om livet og dets rare stikkveier. Musikk  var alt! Det oppslukte virkeligheten og var nok og en rømning fra den… Trommer, vokal, gitar, opp og frem, ned og ut. Toner som beveger seg på tvers gjennom hodet, landskapet farges. Verden går fremover, men du står helt stille og uberørt. Idag hører jeg ofte tysk musikk, Ramstein. Vet ikke helt hvorfor. De er dystre og brutale, men likevel elsker jeg dem. De er livet, de er reele. De vet hva de snakker om, og de gjør det på en ærlig og genuin måte. De får meg til å bli sint, bli redd og trist, de får meg til å elske. Høydepunktene kan nåes og lyden skrus opp. Smerte frigjøres og en merkelig stillhet oppstår i kaosets time. Jeg elsker ramstein, de har fulgt meg i noen år. Det har tatt tid, men vi ble til slutt kompiser. Forgjengeren til de var the rasmus. Finsk musikk, sexy på en bissar måte. Slik bare finsk kan virke sexy. Mørke aner og vodka, blek hud og kjølige hender bak en sort frakk, harde fremstøt, verden er det den er. Rett på sak! Det er verken P4 eller P3 eller A4. Det er meg. Britisk pop, øl-musikk, finn sjelen i musikk, skrik og vær trist, vær glad, vær gal! Finn deg selv, eller la musikken ta deg med av veien, bort til et annet sted. Sarah Brightman bryter inn med operaliknende toner. Roen baner plass i stua. Deretter jodler BoKaspers en kveldsvise. Hon er søt når hon sover! Norsk musikk tar inntoget og Lillos lyse stemme gleder trine en mandagsmorgen på kontoret. Husker Amsterdam, teltet inntill vårt. Gjeng med tysk ungdom. Hver morgen klokken ti, Bob Marley. Og en merkverdig, nesten behagelig på en underlig måte rar lukt av søt, søt, søt hasj duft. Shcipol sender over våre hoder fly mot Malaysia, Usa og Africa, og vi, vi har pusset tennene til Bob Marley og duften av Hasj. De snakket aldri, tyskerne. Snakker aldri tyskere på ferie? Men de satt mye sammen, og de hørte på Bob Marley! Hele dagen. Toner fra sør-amerika! Og en seig luft av dovne følelser. Stay on these roads. Meg og mamma. Vi vår på konsert. Det var fantastisk. Fredrikstad stadioen. Det var sol og varmt, det var øl og det var Aha. Men aller mest var det Apoptygma berserk. Det var Cambodia og resten gikk bort i ølen. De varmet opp for Aha. De var fenomenale! Sunday morning call, det er oasis som mimrer fra Aalborg igjen. Byen som aldri tar ferie. Fantastiske Danmark og Jylland. En miniatyr av Amsterdam og et sidestykke til london. Sunday morning call….synger Oasis denne kveld. Det er flott! Osourne synger om en drøm i bakgrunnen, mens ramstein brøler ut Ohne dich! Muntert bryter the monkeys inn, daydream believer og stepping stone. Og helt bakerst synger Abba om Lay all your love on me. Musikken bringer varme og trygghet. Den gir en grunnmur i en ellers ustabil tid. En port inn mot det vi lengter etter,og en ansvarslør tid. Samtidig kan samme musikk, bare noen år senere bringe frem andre følelser, tårer og smerte. Samme musikk, ulik følelser, men opphavet helt likt! Husker hvordan Bo Kaspers tok meg i Fredriksten Festning (vakre halden) en sommer kveld. Før jeg ble revet  bort i natten mot ukjente eventyr, som jeg knapt husker. Husker fantastiske Delillos og på dennne konserten. Så dem og noen år senere, delillos. Samme kveld avsluttet Kaizers Orkestra det hele. Svetten skvettet og folk var i ekstase.Det var klimakonsert faktisk, og jeg var fantastisk full og åndet inn musikken, slukte det sørlandske språket og pugget denne stund som en del av mitt virkelige liv. Jeg levde og danset og sang, men jeg husker ikke stort. Likevel vet jeg at og dette er et øyeblikk jeg vil minnes, det må bare gå litt tid. Musikk er som kunsten. Den setter spor, den fascinerer. Men desverre for kunsten setter musikken mer inntrykk og raskere. Selv har jeg opplevd vel så store opplevelser med bilder som med musikk. Det gjelder bare å være mottakelig for inntrykkene og oppdage de!

Kull på Akvarellark, A3. Trine Svendberg 2008

Tubenes puss

Valgte idag å fjerne hennes ansikt. Hun titter ikke lenger på deg, hun titter bort, dit intet regjerer. Hun holder stadig seg selv – nærmest. Likevel så fjern fra virkelighet. Hun kikker ikke lenger på deg, fordi jeg valgte det. Hun er mitt eie, og sier jeg at hun ikke lenger skal få ha et blikk må hun føye seg. Makt faktisk. Bildet er i mine hender. Hun ser bedre ut nå, men har ikke fått noe konkret navn ennå. Så imens vi venter har jeg gitt henne det midlertidige navnet “klem meg”. 

Men penselen stoppet ikke her ikveld. Den spaserte gjennom luften og landet på nok et påbegynt prosjekt. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det bare kom. Ingen kunne stoppe det, og det føles godt. Denne gang hadde jeg virkelig ingen følelser. Helt tomt. Men malingen skulle farge verden og frem vokste en blomst. Men ikke en symetrisk sak slik man så ofte skuer, nei et blad her, et der, denne litt lengre enn tredjemannen. Så kommer en i motsatt retning. Og strøkene er grove. Skulle gjerne vært enda grovere, men det lille lerettet tillater det ikke.  En hatt sier hallo og det grønne og trygge gir den pust. En arm danser frem og bukter seg bort mot den andre armen. De hengsles sammen av skulderblader, tilsynelatende. En ryggbue tar form og herlige rumpeballer spretter på plass. Et bein strekker seg ut, men stopper like brått. Neste bein går noe lenger, men ser sin begrensning og stopper opp. Ikke alt trenger fullføres – det er kjedlig! Det spilles musikk, men høytalerne er stumme. Det er malingen som spiller meg et puss. De har tatt over, de ler og de nynner en ukjent vise, mens skikkelsen stilferdig tar plass. Mørke skygger viker for lyset som bryter inn. Flekker regner fra, og har kanskje vært en del av. Vi bestemmer oss for å gi oss her. Bildet ser flott ut, vi har gjort en god innsats. Da får bakgrunnen vente litt, men både preussen og marine kan gjøre seg klare, de er nestemann ut…

Om å skape noe

Jeg bestemmer meg. Ikveld skal det skje. Ikveld må det skje. Det må snart skje noe. Sette seg selv på plass, gripe tak. Tiden er inne. Forberede. Tenke litt og planlegge…forresten, ikke planlegg. Dette skal skje impulsivt. Det skal komme til meg som i en drøm, en visjon, et kunstverk. Men jeg er ikke sint. og faktisk heller ikke trist. Det har vært en god dag, ingen frustrasjoner, ihvertfall ikke nok. Av galskap skapes kunst. Men hva skapes av normalitet – annet enn intet. Lukker øynene, venter på at det skal komme til meg. Bør merke noe snart… Tar noen øl, et glass vin. Det hjelper. Romantikken senker seg. Konverserer med tubene litt. Hei Preussen, alt for lenge siden nå. Skal vi kose litt. Neimen, er det ikke smaragdgrønn, og burnt sienna. Oker hei min gamle venn. Marine, du er alltid på plass, trofaste matros. Men hvor er raw sienna,…der var du, bak titanum hvit. Jepp, dere er alle på plass. Lerett ferdig streket. Kunstner på plass…inspirasjon, vi venter. Skal male en kvinne ikveld. Sjokkerende. Kanskje bli den neste Modigliani. Han og malte kun kvinner, men så var han jo mann. Nakne kvinner så langt man kunne ane, fyldige, slanke, elegante, høye, petite, tidevis morsomme, tidevis alvorlig, men alltid vakre damer. Slynget utover lerretet. Ja, kanskje fortsette hans rekke. Men hvem er man… Man trenger inspirasjon. Følelser, Sinne, Forakt, Kjærlighet, Lengsel, Kåtskap, Hat. Penselen frem. Det skal skapes. Oker blir bra, gul oker, alltid gul oker! Resten er historie. En kvinne fødes på mitt lerret. Jeg sier velkommen til transen, sier farvel til meg selv. Et maleri skal ut. En time går, nok en time. Fargene blandes, både på paletten og på lerretet. Kvinnen vrir seg og skriker, hun fekter og strekker seg. Til slutt omslynger hun seg selv i en endeløst, forvridd og inderlig klem av seg selv. Hun holder simpelthen rundt seg selv. Hun er ikke befridd, hun er fanget i sin egen ensomhet. Hun varmer seg selv samtidig som hun skåner om seg selv. Hun vil gjemme seg, men kan ikke, det kan hun aldri. Fordi hun er. Hun vil skinne, men det gjør hun ikke. Ikke nå. Nå er hun ensom med seg selv. Hun stryker seg selv…så mye at armer avhektes, de beveger seg langs ryggraden og stopper helt øverst. Hun kikker under. Der er hun, et glimt. Kvinnen kom til. Endelig. Hun ble skapt. Men det er ingen selvfølge. Ingenting her i livet er en selvfølge. Noe er basert på fakta, andre ting på intuisjoner. Også har man tilfeldigheter og øyeblikkets muligheter. Som maler må man aldri gi seg. Noen ganger kommer det av seg selv, det åndes ut av porene og transportes til lerretet, til evigheten. Andre ganger gjør det ikke det. Men det trengs, det skapende. Iallfall for meg, og så mange før meg og i min samtid. Noe skal og må ut. Maling skal smøres og klines og temmes. Det skal danse og plutselig kommer strøket som skal få bli – en del av et bilde. Fantastiske verden av farger og uttrykk.

London bridge – still standing

Turen har gått tur retur London. Stedet for sorte taxier som minner om 20-tallet, røde telefonkiosker, hel-brune puber, mennesker i alle utforminger og så enormt mye mer. Får ikke nok av byen…markeder som Covent garden, Portobello Road og Camden, de er alle og hver en opplevelse. Puber trenger ingen oppramsing, de finner du på hvert hjørne. Med pint of ale og pint of lager, alt ment for å glede slitne føtter og tørste ganer. Byen kan pirre den vågale, viske ut grenser og få frem alle dine kjente og ukjente sider. Ta imot en utfordring og en ny verden kan åpne seg, din verden! Del det med andre. Vår verden, lukket for allmennheten. Inntrykk av alle slag siger inn i øyne, ører, nese og kropp, det omringer deg og beveger deg. Kroppen rystes og varmes, tårer komme like lett som smilet dukker frem og ikke alt trenger å kommenteres, noe er innforstått og felles viten. Mennesker i samme atmosfære. Bygg reiser seg for ditt ansikt, Big Ben ringer kvelden inn. Røde dobbeldekkere suser forbi, hopp på eller la den passere. Punkere, gothere, breakere, dressemenn, modeller og den lokale londoner, de passerer deg alle, hver og en. Noen smiler, noen ser skumle ut, de er alle oss, den fellese skjebne, samlet i London. De har bare valgt ulike uttrykk for tilværelsen. Musicaler lokker på deg med glamour og musikk, lys og vakre dansere. West End er ditt sirkus. Besøk Tate modern og pass på å få med deg Marlene Dumas rom. Her vises de lengtende kropper og mystiske ansikt av sydafrikanske kvinner. Hvilken historie bærer de på, hva forteller de? Nyt ekte Picasso og friske pust av moderne kunst. Prøv å forstå, men fortvil ikke om du ikke klarer, det skal være en utfordring! Moderne kunst er ikke hva kunst en gang var, det kommer i tusenvis av farger og utgaver, noe er søppel, noe er vidunderlig, meninger er delte og ingen har rett. Men åpne horisontene, så kommer det til deg – ditt svar! Og det inspirerer til selv å skape…du kan selv ta del.

Tiden i London går så altfor fort og det er så mye man skulle tatt med i bagasjen. Før man har rukket å si wow, er det hele en saga blott og flyet lander i Oslo. Men minnene om den fuktige byen har satt seg på hinnen, og drømmen om å hoppe på neste fly lever, enn så lenge. Covent garden går sin gang, the show must go on, litervis av lagerbeer flyter, Picasso og Dumas henger lydig på sine plasser til glede og opprør. Bussene slutter aldri og gå, og Big Ben fortsetter å slå natten inn! It’s midnight and the moon is up! Themsen synger atter sin klage…

http://www.tate.org.uk/servlet/ArtistWorks?cgroupid=999999961&artistid=2407&page=1

Hønene på Hafslund

picture-007Gikk en sensommer-dag, søndag kanskje, på Hafslund hovedgård. Jeg og mannen, mannen og jeg heter det kanskje på korrekt høflig norsk. Der råder de gamle trær, metervis opp mot himmel strekker de seg og bukter seg ut i noen enorme kroner. De verner om hovedgården, men stenger og solen ute. Parken har stier på kryss og tvers og små holdeplasser, benker, for en sliten vandrer. Noen trær er innhullet, du kan sitte i dem om du vil. Noen trær er inngravert med kjærestenavn: Tobias + Mette = sant. Så idyllisk! Og så urealistisk på samme vis! Buskene visker en historie om elskende par, mange titalls år tilbake, generasjoner bakover i tiden, grepet av begjærets time og skjebne. Flyktige affærer mellom mennesker så feil for hverandre, men så riktig der og da. Gresset er bløtt etter nattens regn. Små barn løper fritt, med foreldre på slep, og en to tre hunder. Vi finner et hønsehus! Høner, det dummeste dyret av dem alle. Skrem en høne og hun risikerer å dø av skrekk. Men formmessig er de genialt komiske. Den runde kroppen, vinger som på ingen måte får den til å fly. Rød, skrukkete hud som omkranser store øyne og lite nebb. Bevegelser i stakato, nervøse rykninger og små klunkende lyder. Videre på veien beveger vi oss ut av hovedgården, på en sti langs jordet. Her finner vi høyballer av innhøstet korn. Tettpakkede, i sirkler, side om side. Nok en innbydende plass for den lekne. Lukten av åker, sammenfattet i komprimerte søyler.

Etter to og en halv time var vi hjemme, og kameraet var fylt opp av uttallige  bilder, øyeblikk fanget på ark. Satte meg ned og valgte ut noen, og komponerte et hønebilde. Tulleruske høner blant høyballer. Blå puter tar opp fargen på himmelen og det hele veier opp for den gule okerfargen som domminere. Hønene fikk nøye seg med å være sorte, men for å være litt grei ga jeg dem noen lekne prikker og sirkler. Bildets høydepunkt, hva farger angår, fikk bli de oransje-røde påhengene toppet av hanekammen. Som et tydelig innslag av meg som person og kunstner, krøllet jeg de bakerste fjærene. De snirkler seg rundt i feminine trekk, en slags antydning av min fascinasjon for art novou, det vakre og detaljerte. I tillegg, som et lite puss i bildets absurditet, ga jeg klarer syn til fremste høne, brand new glasses.

Akrylmaling på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2007

Bunnen av flaska – og opp igjen

picture-0182Den lange fredag er over. Nei, det ikke langfredag helt ennå, kyllinger styr unna! Fredagen er seig, men smaker godt. Klokken slår fri og kald bil bringer deg hjem. Trafikken møter deg i din lengsel etter helg, vi er alle i samme oppdrag denne time. Helgens timer er talte, de skal suges til liv og strøs utover i din tilværelse. Fisk og fulg skal alle fortæres, helt til oksen havner på bordet, blandet med god rødvinsfyll. Sandesundbrua bringer deg trygt over Glomma, et par rundkjøringer må overleves. Parkerer i gården foran garasjeporten, hvem skal skrape is i morgen? Ingen tid og miste, kald øl skriker ut ditt navn, et rop fra den kalde boks. Ta en, ta ti, ta så mange du vil, det kan være din siste?! Morgendagen er bortvisket, det er nuet som regjerer. Pusten synker ned i magens dybde, følelser som dør ut og nye som kommer til liv. Nattens dronning – fyllehuet! Fantasien spiller deg aldri noen puss! Den er det eneste som faktisk eksisterer og kan stoles på. Svikefull, den gang ei. Bunnen av flaska spør broren pent om å komme, dronningen er tørst.

Fingre kryper, bort på arket, en rød strek kommer til syne. Det sorte brytes og baner vei for livet. Hun bøyer seg bort, vender rumpen til, men blikket faller på deg ikveld! En ny kvinne kommer frem. Hun er sort og sedvanlig, men også hun kikker på deg ikveld! Siste ark, der finner du to kvinner. De motsetter hverandre på slik en underlig måte. Den ene. Begjær, lyst, seksuell frihet, hovmod og total kvinnelig makt! Hun eier verden og lar den aldri skremme henne. Hun har knekt koden. Skogen ligger for hennes føtter. Den andre. Underlegen, sjenert og tidevis usynlig. Verden skremmer en stakkars kvinne. Armer holder rundt seg selv som kroppen og bevares i dens ømhet. Skogen truer. Er de begge meg, i samme skog?

Broderflasken akkompagneres av Lenny Kravitz og det er ingen tvil om at helgen er her for å bli – til neste uke atter en gang bryter seg inn i ditt liv. Den kjeltringen! Kjenn dine millimeter med hud i det den samler sammen kroppen, la øynene vandre i virkelighet og den vidunderlige fantasi. Sett musikken opp, det skal svi i ører og verden stenges ute! Kom til bunn av flaska, men stopp ikke der, og la den heller ikke begrense deg. Noe av mine mest dyrebare bilder kommer ut av flasken, de fødes i et hav av alkohol, og jeg, jeg forstår ikke hvor de kom ifra! De er meg et mysterie, men de har mitt navn!

Kull på akvarellark, A3, Trine Svendberg, 2008

Monarkiets Behn og norske furubord

Jeg følger pinlig lite med på nyheter, men har likevel snappet med meg at Behn nok en gang er i vinden med sine stemte s’er og sarkastiske sammenlikninger. Ari Behn, en mann av kongehuset, slå ham i seler, oppdra mannen… Det blåser en sandstorm over Norge. De norske hjem har alt for lenge vært nedstøvet av konvensjoner og samfunnsnormer. Sammenknytte never og mørke miner, skepsisen råder for alt som er ukjent. Jeg syns Ari Behn er et friskt pust i kongehuset! Jeg tror han kommer akkurat i tide til å redde oss fra kjedsomhetens grav. Er det oss han tenkte på da han skrev trist som faen…? La ham ta svigermor Sonja i armene og svinge den skrukkete kongerumpa hennes rundt, det trenger hun sårt! Endelig er det en som tør stå opp og frem, være litt smårusk, men genuint entusiastisk i sitt vokabulær. Ari lar ikke bare en spade være en spade. Har du hørt noe så kjipt, det lærer vi i den norske skolen – fremdeles!! Nei, kall det et hageredskap, hjelpemiddel for jordsmonnet, jern sveiset til treverke, bestemors hjelper i hagen og så videre. Sjelen fryder seg over disse ordformuleringer og artige sammenlikninger. Ari Behn er en storsjarmør, og kanskje nettopp derfor skaper han frykt i Nordens vikinger, han er eksotisk og han smører på både to og tre ganger. Det at han har valgt å forelske seg i en kongelig, vel gratulerer Ari! Det er et modig trekk. Takk Gud at han ikke har falt i samme triste voll som Mette Marit. Damen har mistet tungen totalt, hun er en skygge av hva hun en gang var. Mette Marit som en gang eksperimenterte og utforsket livet, idag er hun en kongelig marionett. Hun har lært sin etikette og de gamle damene forguder henne. Jeg gråter for henne, men fryder meg over Ari! Jeg tror og håper Ari fortsetter som en pioner for oppblåste og pompøse setninger, det er det de norske bokforetninger trenger. Vi nordmenn trenger mer ryggrad og mer tro på oss selv. Prøv å bruke flere enn tre ord i din neste setning, kle deg med adjektivene og flørt med substantivene, bruk verbene og smykk de med adverb. Kast furubordet på dynga og dra inn krystallkronene, kle gulvet med bjørneskinn og sprett champagnen; Lenge leve Ari Behn!