Den grønne kvinne…

Har fått spørsmål om hvorfor kvinnen i Befrielsen er grønn. Er hun egentlig grønn? Hun er strengt talt ikke det. Men skyggen hennes har blitt grønnaktig. Dette kan begrunnes på flere måter, eller ikke begrunnes i det hele tatt. For skal egentlig en kunstner begrunne sitt arbeid? Jeg er vel da av den oppfatning at man skal kunne stille kunstnere opp til veggen og være nysgjerrig. Man skal undres , for det er det som gjør kunst interessant – at den får oss til å lure, bemerke, rynke på nese eller bli stum av begeistring. Når vi går i et kunstgalleri skal vi ikke labbe rundt og nikk godkjennende og tenke at dette er kunst. Nei, man skal gripe tak i det man ser, være kritisk på samme måte som man er åpen for nye midler. Jeg synes det er viktig at man prøver å forstå og at man våger spørre etter mening og mål – selv om man ikke er kunstkjenner!

Så tilbake til den grønne skyggen min. Kan først starte med å opplyse litt om hva en skygge er. En skygge er det mørke feltet der lyset ikke når frem. Noen ganger er vi i skyggen uten å være det. Skyggen er kaldt og ensom, noen ganger, men den kan også være en tilflukt for den stekende solen. Skyggen er aldri uregelmessig, den er trofast og den faller alltid der den skal – det er fysikk. Skyggen symboliserer dog noe dystert og trist. Skyggen er ikke sort! Den kan se sort ut, men det er den i realiteten aldri. Skyggen inneholder flere elementer. Underlaget for skyggen, i dette tilfellet kvinnens hud, har en farge, denne vil være representert i skyggen, men i en mørkere tone. Skyggen preges også av komplimentærfargen til det den hviler på. Kvinnen min er farget med en slags oker gul med innslag av rød – det gir komplimentærfarger som blå og grønn. I tillegg inneholder alle skygger et hint av blått. Så teorien for farger gir meg altså en blågrønn skygge. Likevel vil jeg påpeke at skyggen i mitt bilde ikke er naturtro, det er en overdrevet effekt som i seg selv skal virke som blikkfang og meningsbærer. Bildet mitt representerer smerte, angst og ikke minst sinne. Et skikkelig glad-bilde med andre ord. Derfor ønsket jeg å skape kontraster mot den jordnære og harmoniske bagrunnen. Kvinnen skal stikke seg ut som dramatisk og hun skal si deg noe. Hun skal portrettere følelser, derfor trenger hun ikke være naturtro. I likhet med hennes utmagrede kropp minner fargen hennes og om en kropp nesten i oppråtnelse – er hun råtten innvendig? Føler hun seg råtten og død – eller er hennes tilværelse råtten? Vil også ta med at fargen som er brukt i skyggen kalles Preussenblå, en aldeles fantastisk blåtone som så mange kunstnere har latt seg fascinere av, deriblant Picasso med sin blå-periode. Jeg må innrømme å la meg fengsle litt i fargenes symbolske verdi, tror dog dette tidevis jobber mot mitt impulsive valg av tuber. Farger sier mye om så mangt, og det krever mye å male et bilde som både ser bra ut og som forteller en historie. Som jeg har skrevet tidligere i mine bloggskriblerier liker jeg også å jobbe i sortvitt. Det byr på helt andre utfordringer, men gir også et helt annet resultat. Som regel dreies min begeistring mot det materiale og virkemidlet jeg jobber med for øyeblikket. Og som mine motiver og resultater, er og min vei og mitt fremkomstmiddel totalt avhenging av sinnstemning under arbeidets timer.

One thought on “Den grønne kvinne…

  1. En stor kunstner er født! Jeg tror det lønner seg å skaffe seg dine kunstverk nå, før de blir for dyre. Jeg er imponert over bildene og alle tankene bak.
    Pass bare på så ikke du lar deg rive med for mye av det triste. Hva med noe muntert?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *