Usikkerhet er om mulig den største hindringen for folk flest. Det kan virke som om de fleste egentlig er over gjennomsnittet usikkre på seg selv, noe som for så vidt fører til at gjennomsnittet for usikkerhet blant folk flest er høyere enn hva man egentlig tenker at den er. Usikkerhet ødelegger mye og legger egentlig en demper på ditt iboende potensiale både i jobb og sosialt. Det er vel og bra å kjenne sine begrensninger, for all del, men ofte tror jeg de rundt oss har så utrolig mye mer å tilby av seg selv, hadde de bare våget, hatt litt mer trygghet på sitt eget vesen og intelekt. I debatter vil ofte 1/3 delta, mens resterende 2/3 bare sitter og nikker eller taust er uenige. Og ofte kan sammenkomster være trykkende fordi man ikke føler seg trygg eller at man ikke mestrer samtalene og menneskene. I jobb kanskje man krever mye mindre enn hva som riktig er, nettopp fordi man tenker for lave tanker om sin egen arbeidsinnsats og egnethet. Mange jobber for slikk og ingenting og klarer ikke se at de er underbetalt i forhold til tilsvarende jobber i markedet. Dette er strengt talt en skam, men helt klart forekommende, og da kanskje spesielt blant den kvinnelige befolkningen. Tenk hvor mye bedre alle kunne hatt det om de klarte å senke skuldrene, slå av en halv dårlig vits og si det de mener, stole på sitt eget nærvær, kreve det som rett er. Ofte erfarer jeg at selv de menneskene jeg trodde var klippesterke i sitt eget skinn, viser seg å være sårbare, usikre og til tider angstfylte. Hvorfor er det slik? Er vi egentlig alle like usikre, men at noen av oss er dyktigere på å kamuflere det enn andre? Eller er noen sterkere individer når alt kommer til alt, survival of the fittest, som darwin påstod. Jeg tror nok desverre at noen har trukket kortere strå i livet enn andre, men at man også mye selv kan styre sin skjebne, sin fremtreden. Du bestemmer selv hva andre skal synes om deg selv til en viss grad. Man kan være en typisk “pleaser”, sagt på en annen måte – indirekte slave for alle rundt deg, eller man kan være en egoist, alltid kjempe for eget velvære. Også har man selvsagt alle nyanser her imellom. Men det jeg mener er at selv om man sliter med usikkerhet og ubehag i sosiale settinger, er dette noe man stadig må jobbe med. Man må tro på seg selv og gi av seg selv, så er det opp til alle andre å enten ta i mot eller takke nei. Og en dårlig vits er faktisk bedre enn ingen vits. Usikkerhet kan også slå ut i alt-for-mye-skravling-og-skryt. Noen mennesker har en tendens til å skravle non stop om seg selv og barna sine og jobben sin og bilen sin og ferieplanene osv osv. Dette tror jeg også bunner ut i usikkerhet. Gi av seg selv, men ikke selg lammet før man har…kjent litt på ullet…lytt og vis interesse, våg å være teit, våg å være uslipt, våg å være deg selv, for det er bra nok,…og er det ikke det, så gå til noen andre som vet å sette pris på deg for den du er! (så sant du ikke er helt ute og kjører da, da er det kanskje best å gi opp først som sist 😉 ) ((dårlig vits!))